To ma dear friend Martha (Utenpå det sirlig bretta brevet)
To Martha.
Hae, you may not know me, but am one of the students you have spoken to when you were in Mumbi Girls High Skul. My name is Sarafinah Moffette Mjongoroh. Am 17 years old, tall ,medium size and brown skin. I would first start by saying thank you for sacrifising urself alot. You have travelled a long distance away from home. It has been my pleasure meeting you. I’ve already started admiring your beautiful country the way you talked about it, you made me build a thousand and a million castles in the air. I would kindly ask if you would like to become my penpal. I’ve been longing for this chance and now that I got it with you, hope you’ll appreciate it. Oh! My best hobbies are swimming, skating, golfing and dancing. I would also like to have a penpal of my own age (any sex) but not 20 yrs and above. From Norway. Yipee!!
You may contact me on telephone: (og her er nummeret til både henne, moren hennes og hjemmet hennes)
Or through e-mail: (fulgt av adressen)
Please don’t mind ma mistakes.
”Vashidur” as you said.(Dette er da et forsøk på å lydskrifte vær så god... :)
Chaoo!!
Au revoir!!
Sarafinah Muffette.
Hvor fint er ikke det?! Så altså. Hvis noen av dere der ute har en søster eller kusine eller fetter eller bror eller annen fin søtten/attenåring som vil ha en brevvenn i Kenya - gi lyd da vel?! Jeg har så lyst til å komme tilbake neste uke med en mailadresse/adresse til henne. Agnes var knallfornøyd: "You're already making an impact, Martha!" Shit ass. Dette er kult!
... er i ferd med å gli sakte forbi. Det er snart ettermiddag og jeg skal tilbake på skolen for min andre undervisningstime. Enn så lenge er det greit at det ikke er mer enn en time undervisning, for alt annet er også nytt. I dag har jeg for eksempel vasket klær for første gang her. Først kokte jeg vann, lunka det til med kaldtvann, hadde i såpe og lot ting ligge litt i bløt. Så var det i gang med skrubbing og skylling og skrubbing og skylling. Hele seansen tok en times tid og ble gjennomført akkompagnert av kaklende høns og med utsikt over Agnes' lille banan- og maisåker. Altså – jeg har håndvasket før, men ikke alle klærne mine. Og ikke i en sånn setting! Bestemor Esther synes jeg gjorde det hele på en rar måte tror jeg. Hun gestikulerte og instruerte på kikuyu og jeg gjorde som best jeg kunne for å forstå. Det er en festlig liten runddans vi har gående. Hun er en bestemt dame men veldig, veldig søt. Jeg er nok bare snål for henne, men jeg tror hun setter pris på at jeg prøver. Hun ler i alle fall en god del. Og rister på hodet. Jeg svarer som best jeg kan på norsk, og det hele ser sikkert fabelaktig ut fra utsiden. Etter klesvasken var det tid for min første skikkelige dusj siden jeg kom også. Nok en gang – koke vann og lunke det til. Deretter er det inn på det lille badet, hvor det kun er kaldtvann i dusjen. Så er det i gang med nok en tidkrevende seanse. Litt varmtvann fra balja – etterskylling med iskald dusj. Jadda. Men jeg føler meg veldig ren akkurat nå, og det er første gangen siden jeg kom.
Danskene og jeg vurderer å droppe hele Nairobi i helga. Vi MÅ nemlig være der neste helg også. Denne helga er det bare hvis vi vil. Men vi har alle lyst til å gjøre noe annet. Noe i et litt mer skandinavsk tempo. Så vi snakker om å samles i Nyeri i morgen og deretter ta oss inn i Aberdare National Park på lørdag. Kanskje sove et sted hvor vi ikke er fire i en 1.20 seng – noe som er tilfellet hvis det er tilbake til Nairobi. Det blir klarere og klarere at prosjektet vi deltar i ikke er spesielt godt planlagt, og vi vurderer alle å ikke bli tiden ut. I prosjektet altså, ikke i Kenya. Her blir vi nok. Det som er problemet er at det er enda mindre for oss å gjøre etter neste uke. Da stenger nemlig mange av skolene for ferie og eksamener. Det er vel og bra med rolige dager, og for all del; dette er en unik opplevelse. Men seks uker til i en språkforvirra runddans med bestemor var ikke det jeg kom hit for. Ikke danskene heller. Vi er jo alle hyppe på å jobbe, bruke tida her fornuftig. Ikke bare henge ut på det samme stedet, sånn relativt alene. Så vi får se. Som sagt ser jeg frem til å være med dem igjen nå i helga, og få lufta og delt flere erfaringer.
Briten er som før nevnt tilbake i Nairobi og har hevet seg på et annet prosjekt der – som noen av vennene hennes er en del av. Det er langt mer organisert og allerede i dag er hun på plass på en skole i en av Nairobis slummer for å undervise engelsk. Jeg tror også hun er innkvartert et sted med langt høyere standard og det virker som hun er litt gira igjen og det er jo flott! Akkurat innkvarteringen er ikke et problem for meg – men ja: mer jobb hadde unektelig vært fint. Så vi får se hva danskene og jeg får kokt sammen i løpet av helga.
Nå skal klesvasken tas inn og deretter er det bare å rusle bort til skolen og se hva som venter meg der i dag.
SHIT! Dette er ganske vilt! Dynamikk! Fra stille, nærmest stum dag med bestemor til det jeg vel bare kan beskrive som en popstjernetilværelse på skolen. GAWD. I dag har jeg skrevet autografer og fått et fantastisk brev fra en av jentene. Det brevet skal få sin egen post for det er det fineste brevet jeg noensinne har fått.
Det er tydeligvis ikke kødd at det gjør inntrykk at noen fra utsiden kommer inn med nye perspektiver. Jeg blir dratt i og poka på. Håret mitt er superspennende og tattooen også. Jeg hadde faktisk en ganske lang samtale med rektor på skolen i dag om den. Da jeg forklarte at den var permanent og under huden spurte hun meg hva jeg kom til å gjøre hvis mannen jeg skulle gifte meg med ikke aksepterte den. Jeg svarte at den må han bare akseptere, for den er en del av meg. Aksepterer han det ikke får jeg finne en ny mann. Da lente hun seg godt tilbake i stolen og lo lenge. Det var en utenkelig tanke for henne at jeg hadde en sånn mulighet. For en voksen kvinne. I continue to be amazed. Det er jo et stort problem at selv lærere og ledelse på skolene er underskolert. Og pensum er så gammeldags at det er til å bli gal av. Det er ingen praktisk trening what so ever. Alt er bare pugging. De forberedes jo ikke på et liv i det hele tatt. Jeg glemte for øvrig helt å ta bilder. Det drukna bokstavelig talt i et hav av jenter som dro og halte i meg og ba om autografer. Jøss ass. Igjen. Jøss.
Uansett. Planene for helgen er blitt klarere. Jeg får tilbake dansken min. Jeg håper den løsningen er permanent. Vi er ganske gira på å insistere på det begge to. Det føles så mye behageligere å være to. Selv om jeg føler meg supertrygg her hos Agnes, så er det noe med den lille livlinja tilbake til det som er kjent. Jeg er litt lost uten den. Jeg har jo godt av å være litt lost, det er ikke det, men jeg føler at vi er kastet rett ut på veldig dypt vann sånn med en gang. Om tre/fire uker er jeg sikkert mye tryggere. På alt. Kanskje bare om en uke til også. Men ja: dansken kommer tilbake hit, det samme gjør Esther den yngre. Vi får besøkt den andre skolen jeg visstnok skal på, og så tar dansken og jeg av sted til Nyeri og de to andre danskene. Der satser vi på å være turister med et litt mer skandinavisk tempo. Vi håper på safari i nasjonalparken og kanskje til og med litt eksklusiv innkvartering. Alle danskene bor på langt mer shabby steder enn meg og har nok behov for både vannklossetter og noe å spise som ikke er bare ugali. Ugali er vann og maismel som er kokt og deretter satt til å stivne. Ganske som polenta egentlig. Det er ikke så veldig godt, men utrolig mettende.
Neste ukes pensum blir en utfordring. De som driver prosjektet her har ikke helt tenkt på at utdanningssystemet det vi kommer fra er ganske annerledes enn det kenyanske. De vil nemlig at vi skal undervise om karrieremuligheter. Det er jo helt umulig. Da vi prøvde å forklare dem det ba de oss bare google det kenyanske utdanningssystemet. HAHAHA! For det hjelper. Agnes holdt på å forgå da jeg fortalte henne det. Men hun er en dame som ser muligheter heller enn hindere, og vi snakket lenge om hvordan jeg bare må prøve å se det som en utfordring og ikke et frustrasjonsmoment. Hun er virkelig fabelaktig. Det å være en alenemor med flere karrierer er egentlig ganske imponerende under norske forhold. Å være det her er nærmest umenneskelig. Jeg tror jeg har fått et nytt forbilde. Helt klart. Hun er en superhelt! Jeg har også forstått at selv om Agnes tar sin tro veldig seriøst er hun rett så liberal. Hun er for både familieplanlegging, selvbestemt abort og at man skal lære unge mennesker om sex og prevensjon. Hun er også dødelig seriøs når det kommer til å sørge for at Esther den yngre skal få enda bedre muligheter enn henne. Hun bruker store deler av inntekten sin på Esthers utdanning og det er så fint å se hvor seriøst Esther tar det. Hun er en av de få som driver prosjektet som har snøring. Hun er dog ganske langt ned i hierarkiet, så hun har ikke så mye medbestemmelsesrett. Det er synd – for Esther veit hva hun holder på meg. Dessuten er hun en av de få som tar seg bryet med å si at hun beklager den dårlige organiseringen, og som virkelig jobber for å finne løsninger. De andre legger bare ansvaret over på oss virker det som. Jeg forstår jo at de ikke vil tape ansikt når det kommer til prosjektet, og at de har malt seg inn i norn hjørner. Jeg skulle bare ønske de tenkte mer som Agnes – og så etter mulige løsninger. Typ å droppe et av distriktene og faktisk la dansken og meg være sammen her nå som briten har dratt. Ikke bare droppe dansken alene og be henne finne veien rundt til skolene selv. For ja: det var det de gjorde. Grøss ass. Nei. Det blir fint å få henne tilbake. Igjen: jeg priser meg lykkelig for at jeg er hos Estherene og Agnes. Her er det godt.
Det tar på å spille på hele registeret sånn i løpet av en dag. De rolige formiddagene med gamle Esther, popstjernetilværelsen på skolen og kveldene med de fantastiske samtalene med Agnes mens vi koker middag og ser på den fantastiske såpeserien ”En nombre del Amor”. Det er en italiensk såpe av det virkelig elendige slaget, dubba til kenyaengelsk. Jeg har bare sett den et par kvelder, men er helt inne i storylinen. De viktigste plottene foregår rundt spanske Eniaci, som har røvet med seg den mindreårige Paloma fra en pikeskole (mot hennes onde tante Carlottas vilje) til Madrid for å gifte seg med henne. Nå er de på rømmen, men har nettopp fått nyss om at Palomas snille favoritt-tante Macarena er blitt syk og derfor vil Paloma hjem igjen. Lite vet de om at hun er syk fordi Carlotta har forgiftet henne. De bestemte seg i kveldens episode for å snu, men for å sørge for en skikkelig cliffhanger endte episoden med at Eniaci og Paloma havner i det som ser ut til å bli en stygg bilulykke. OMG!
Så ja. Spille på hele registeret. Man blir trøtt av det. Så nå er det sovings på gang. Agnes vil gjerne vekke meg hver morgen, fordi det er god skikk å ikke forlate huset uten å ha vekket alle. Da kan man nemlig ikke vite om de er friske eller syke. Hun lot meg sove i dag morges, men hun kunne fortelle at da hadde Ester den eldre gitt henne en skikkelig skyllebøtte. Så nå er vi alle enige om at hun vekker meg hver morgen. Så kan jeg bare sove mer hvis alt er vel. Det er en fin skikk synes jeg, og den får meg – om mulig – til å føle meg enda tryggere her.
Så. God natt alle sammen. Eller usiku mwema som vi sier her. Over og ut.
Det er den tredje dagen her i Murang’a Town. Om få timer skal jeg ha min første undervisningstime på Mumbi Girls High School. Vi har prøvd å få litt klarere svar fra de som styrer prosjektet rundt hva ”Life Skills” egentlig er. Det beste svaret vi har fått så langt er: ”You know – skills they need for life”. Etter litt googling og insistering på klarere retningslinjer har det kommet frem at det virkelig er snakk om ganske basic things. Vi skal snakke om det å være bevisste på at man er individer og ikke bukke under for gruppepress. Vi skal gi dem enkle verktøy med tanke på studieteknikker og måter å tilegne seg kunnskap på. Dessuten skal vi undervise i enkel IKT, typ bruk av mobiltelefoner, internett og tekstbehandling. Det er også et mål å introdusere dem til sosiale medier. På noen av stedene er det også snakk om undervisning med tanke på HIV/AIDS problematikk og generell seksualundervisning. Jeg er mer komfortabel med de delene av pensumet som er konkrete – typ IKT og studieteknikker og seksualundervisingen. Når det kommer til det som handler om selvbevissthet og fremtidsmuligheter synes jeg det hele unektelig føles ganske hyklersk. Det å komme hit som veldig privilegert og snakke til relativt fattige kenyanere om selvtillitt og mestring og troen på seg selv. Det er rart. Men alle her insisterer på at det vil falle i god jord. Bare det at det kommer noen utenfra med et helt nytt perspektiv på ting, er inspirerende får vi høre. Så jeg får svelge unna det hyklerske bismaken og satse på at de har rett.
I dag tror jeg at jeg skal snakke litt om Norge, hvordan jeg havnet her i Kenya og hvorfor jeg ønsker å være her. De elevene vi underviser er alle i det som kalles tredje og fjerde form, det vi si de siste årene på High School og skal (forhåpentligvis) om et år eller to begynne på College eller Universitet. For å få det til må de imidlertid ha relativt gode karakterer. Det er visst her vi kommer inn. Vi skal inspirere dem til å jobbe hardere og mer fokusert, sånn at de kan nå det målet. Det er visst også ganske vanlig at den gjengse skoleelev ikke har peiling på hvilke muligheter de faktisk har. Mange tror at de eneste yrkene som finnes er typ lege/sykepleier, lærer og nonne/prest. Når de ikke kan/har lyst til å bli en av de tingene er det vanlig (særlig for jenter) å bare gifte seg, starte familie og drive med jordbruk. Et av målene de som har startet prosjektet har er at vi skal klare å spre mer informasjon om at det finnes et utall av andre utdanningsmuligheter også her i Kenya. Så er det jo snakk om å da knytte disse ulike tingene sammen. Få dem til å bruke mobil og internett og sosiale medier aktivt slik at de kan finne ut for eksempel hvilke muligheter som finnes på de lokale universitetene.
Vel. Det var i alle fall planen. Det er nå langt senere på dagen. Faktisk har det blitt kveld, og min første undervisningstime er gjennomført. Til å begynne med synes de nok jeg var bare rar og snakket om snåle ting. Så jeg la litt om. Fikk dem til å stille spørsmål. Da var de raskt på gli. Hvordan er det i Norge? Utdanning? Det politiske systemet? Hvordan er menneskene? Er alle rare og røde og prikkete sånn som meg? Og hvordan er skolene? Lærerne? Guttene. Og vips var vi ved kjernen. Det forsto læreren også, så i morgen kaster vi visst litt av det tullete pensumet på båten for å snakke mer om forhold, sex og prevensjon. Jeg var litt redd for at det skulle komme en katolsk veto mot det med prevensjon – men heldigvis ikke. De var all opp for at jeg skulle snakke mer om det. Jeg er glad til. Dette er jeg jo komfortabel med. Så nå gleder jeg meg mest til i morgen.
De to andre ble sendt videre i dag. Det vil si, for briten ble det bare nok en mellomlanding. Hun fiksa ikke latrinen og de primitive forholdene og insisterte på å bli med tilbake til Nairobi. Dessuten er det litt kaos i prosjektet generelt. De lokale organisatorene har ikke helt tenkt på at vi er midt i eksamenstid – så skolene er noe motvillige til å plutselig bruke masse tid på oss. Det er jo sånne ting vi skandinaver regner med at er avklart – men tydeligvis ikke. Ikke at jeg skal skjære alle kenyanere over en kam heller. Agnes er også litt oppgitt. Hun synes ikke datteren og de andre har planlagt så godt, men hun elsker å ha besøk og sier jeg kan være her så lenge jeg vil så alt ordner seg jo.
I helgen er det dog tilbake til Nairobi. Jeg veit ikke helt hva vi skal forvente der, men det er visst noen møter og fester og det hele så det er bare å møte opp. Dessuten gleder jeg meg til å se resten av danskene igjen. Vi holder kontakt pr mobil og Skype (når det lar seg gjøre) men det er jo så mye som skjer at det blir fint å få snakka om det face to face. Jeg gleder meg ikke så mye til det som blir min første matato tur alene. Matato er en minibuss. Det er liksom greit nok, men de har ikke så mye trafikkregler i Kenya så jeg synes det er litt scary. Men det har gått veldig bra so far så vi satser på at det fortsetter på den måten. Veiene her ute i provinsene er av en eller annen grunn dessuten mye bedre enn inne i selve Nairobi, så man føler ikke like mye på dødsangsten. Turen inn til Nairobi tar ca halvannen time. I følge kenyanerne. Det betyr kanskje tre timer. Igjen: tid er relativt, altså. I dag skulle Helene og Homaria hentes klokken tolv. Helene og jeg gjettet på at de kom til å være her typ klokka to. De kom halv fire. Hakuna Matata.
De to foregående nettene har jeg delt rom med bestemor. Helene og Homaria har sovet på det som nå er mitt rom. Så selv om jeg har hatt egen seng de to siste nettene, er dette den første natta på eget rom siden jeg kom. Nå ligger jeg under myggnettet, i min egen 1.20 seng og hører på sikadene og satser på å sove som et barn. I går brukte jeg lang tid på å sovne, og da jeg var like ved å gjøre det ble jeg røska ut av slumringa av panisk gråtlatter fra Homaria og Helene. De lå i mørket inne på sitt rom og hadde hørt en lyd de ikke kunne identifisere. Ingen av dem turte å stå opp og skru på lyset for å finne ut hva det var. Jeg måtte komme to the rescue med lommelykt og alt. Lyden viste seg å være en kakerlakk av den enorme typen og jeg endte opp med å måtte være bøddel også.
Og sånn går nu dagan her på bygda.
Jeg skal prøve å få tatt noen bilder på skolen i morgen så jeg har noe mer å vise dere. Også håper jeg å treffe mange av dere online i løpet av helga. I Nairobi er det langt mer stabil dekning, og jeg skal få bytta ut mitt begrensede mobile bredbånd, med et med ubegrensa datatrafikk. Da er jeg good to og. Savner dere og tenker på dere, til tross for at dette bare fortsetter å være rett så magisk.
Selv om jeg er på landsbygda i Kenya har jeg nett. Verden er rar sånn. En av tingene vi skal lære bort er det å bruke internett, så da må vi jo være koblet opp. Nettet er dog litt ustabilt, men det skal vi visst fikse i Nairobi i helgen.
Uansett: Tenkte jeg bare skulle opplyse om at jeg er å finne både på Skype (som prekemarte) og på følgende mobilnummer +254 731 22 3858. Det er dyrt å ringe, men jeg tar mer enn gjerne imot en sms eller to hvis dere har noe fint å fortelle.
Jeg har i alle fall masse å fortelle, men det er litt vanskelig å finne ord. Jeg føler at alt jeg prøver å skrive ned hørs klønete ut. Det holder liksom ikke. Men jeg kommer til å prøve. Som jeg sa i går: på et eller annet vis og et eller annet sted må alle inntrykkene nedtegnes.
I dag har vi vært og hilst på rektor på en av skolene jeg skal undervise på. Det er en katolsk jenteskole og jeg føler at noen av de tingene de har bedt oss snakke om ikke akkurat er passende. Det er vanskelig å vite, og jeg tror ikke helt kenyanerne forstår hvor lite vi egentlig vet om utdanningssystemet her i landet, og at det er veldig ulikt vårt. Å komme hit å snakke om muligheter og arbeidsmoral føles unektelig ganske hyklersk. Men de mener at bare det at det kommer en fra den vestlige verden er inspirasjon nok. Jeg vet ikke om jeg er enig og grugleder meg til det som kommer til å være min føste undervisningstime i morgen. Jeg har nemlig fått veldig få retningslinjer å følge - så jeg får bare go with the flow. Gaak! Men dynamisk er det unektelig, så jeg får jo det jeg har bedt om.
Helene og Homaria (briten) er fortsatt her, men planen er visst at de skal videre i morgen. Vi har dog forstått at det sjelden blir som planlagt, så vi venter og ser. Jeg håper strengt tatt de blir, sånn at vi kan ta den første timen sammen. Men altså; hakuna matata.
Vi har i dag tilbragt et par timer i stillhet sammen med bestemor Esther mens vi renset erter. Det er ganske utrolig og ubeskrivelig fint. Vi kan ikke forstå et ord av hva hun sier, men hun er bare blid og synes vi er kjemperare. Agnes' mat er fortsatt fantastisk og i dag har vi spist kokte grønne bananer. Det smaker som litt seige, og veldig gode poteter. Jeg skal definitivt prøve å lage det når jeg kommer hjem.
Nå går batteriet mitt straks tomt, så jeg avslutter og satser på en ny update i morgen. Send meg gjerne en mail om hvordan ting er hjemme. Det er fint å være connected. Savner dere, men har det magisk.
Phui. Jeg ville ha dynamikk – jeg får dynamikk. Nå har jeg vært her i hva – tre døgn? Tid er relativt. Det er helt klart. Fire dansker, en nordmann og en bona fied London City girl var nok en stor overraskelse for våre kenyanske venner. Vi kom litt brått på, for å si det sånn. Både vi og vårt behov for tidsplaner, faste måltider, avtaler og klare beskjeder. Det har vært tre døgn med rimelig komplett kulturkræsj, men det begynner å gå seg til for oss alle. Alle er jo med på dette med samme innstilling: man er her for å oppleve noe nytt.
Vi har tilbrakt helgen i Nairobi City. Som jeg skrev i forrige bloggpost var det første døgnet latterlig hektisk. Det ble dessuten insistert på at vi den første kvelden måtte på nattklubb og danse helt til klokken seks. Og da mener jeg insistering på det nivået at man faktisk fysisk blir tvunget med. Jeg er ikke verken vant til - eller glad i - å bli fortalt hva jeg skal/ikke skal/kan og ikke kan og ga svært motvillig etter. Sånn ca halv tre svikta kroppen min helt. Mangel på både mat og søvn gjorde seg gjeldende og jeg måtte insistere på å bli tatt hjem. Kenyanere er ikke så gode på å forstå ordet sliten. Det er man bare ikke. Men heldigvis forstår dansker det, så vi kom da hjem. Der fikk vi ca to timer ”søvn” på vår lille fjerdedel av 1.20 madrassen før vi ble vekket med beskjeden om at noen av oss allerede da skulle dra. Jeg er veldig glad det ikke var meg. To av danskene ble imidlertid sendt av gårde, og vips var vi bare to igjen i senga. Det førte til flere timer med langt mer behagelig søvn. Etterfulgt av en frokost bestående av mer enn bare te var jeg plutselig et nytt menneske og klar til å takle det meste.
Søndag gikk med til litt mer orientering om hva vi faktisk skal, men det blir stadig mer tydelig at prosjektet her ikke er ferdig planlagt. Det er dog noe jeg lett kan relatere meg til, da prosjekter i Norge sjelden går helt som de skal de heller.
Vi ble deretter shippa videre til neste midlertidige tilholdssted; nemlig hjemme hos moren til Samora, som er en av prosjektlederne her. Alle stedene vi blir tatt til blir beskrevet som privilegerte hjem. I større eller mindre grad, først og fremst i større. Uansett hvor mye jeg har tenkt at jeg har vært forberedt på lavere standarder, er det utrolig hvor store forskjellene er. Primitivt får en ny betydning for meg. Og kreativt. Det er så mange kreative løsninger. På elektriske koblinger, vanninntak, soveløsninger og ikke minst på hvordan man lever helt komplette og flotte liv uten noe særlig av det overnevnte. Jeg suger dog inn inntrykkene, og må helt ærlig si at jeg nyter det.
For min nye britiske venninne er dog sjokket komplett. Hun er 21 og bor til vanlig hjemme hos moren sin. Moren ringer hver dag. Hun har dessuten kun vært utenfor London by en gang – har aldri sett en ku, eller noen som helst andre levende dyr for den saks skyld. Hun er muslim og har i tillegg matallergi, et antall fobier og ankom Nairobi med tre enorme kofferter hvorav typ en var full av høyhelte sko. De tre koffertene var for øvrig pakket av moren. Hun sliter med andre ord med alt. Med mat, med kultur, med å tilpasse seg generelt. Til sammenlikning føler jeg med totalt forberedt. Ja – det er flust av nye inntrykk også for meg, men jeg visste da virkelig at jeg kom til noe som var helt annerledes enn mitt vanlige liv – og det er jo hele poenget. Men… hun er fortsatt med da og det skal hun ha respekt for, dog jeg tror hennes møte med latrinen på stedet der hun skal tilbringe mest tid, nok kommer til å frike henne ut komplett. Som jeg sa til henne tidligere i dag – jeg tror faktisk det er du som er det største kultutsjokket for meg så langt. Jeg har virkelig aldri møtt noen som har levd et så beskytta liv. Ever. Men hun er herlig naiv, og på et merkelig vis ganske så søt. Så jeg liker henne. Godt.
Det viser seg forresten at jeg måtte til Afrika for ågidde å se en hel fotballkamp. Som de fleste vet var det VM-finale i går. Helene, den av danskene jeg var vært mest med siden hun ikke ble røvet av gårde den første natta, og jeg ble tatt med til K1 og hot damn – det var gøy!! Samora og kjæresten hennes Chris (han med den svette x-box leiligheten) tok oss med. K1 er et stort uteområde hvor de viser sportsbegivenheter på storskjermer. Massevis at telt, matboder, små hus og barer. Det var tusenvis av mennesker der og en helt ubeskrivelig stemning – og let me tell you: vuvuzela, altså. Jeez for noe bråk! Det er enda jævligere live. Siden jeg ikke kan noe som helst om fotball, lot jeg med instruere av Chris og endte opp med å heie på Nederland. Jeg ble faktisk så revet med av den eggende stemningen at jeg kjente skuffelsen ganske dypt når jeg innså at tapet var et faktum. Jeg tror kanskje jeg skal begynne å like fotball fra nå av. Men bare kanskje.
Det er nå mandag kveld og jeg er på stedet der jeg kommer til å tilbringe det meste av de kommende ukene. Murang’a. Her skal jeg bo hjemme hos Agnes, som er moren til Esther, en av de andre studentene som leder prosjektet. Hun er verdens søteste og snilleste og jeg føler meg utrolig velkommen. Esther går på skole i Nairobi og kommer ikke til å være her – så det er meg. Alene. Med Agnes og moren hennes. Som er nitti-noe gammel, tilnærmet døv og kun kommuniserer på Kikuyu. I dag og i morgen er briten og Helene med meg, men så reiser de videre og jeg blir igjen. Det er både fint og litt skummelt. Men mest fint. Jeg kommer til å tilbringe mye tid alene med bestemor, siden Agnes er på jobb. Det blir nok nytt for oss begge.
Huset til Agnes er dessuten det mest luksuriøse vi har vært i frem til nå. Hun har hele tre soverom. Et til seg selv, et til bestemor og et som er Esther sitt. Eller i de neste ukene; mitt. Hun har dessuten innlagt elektrisitet, en form for dusj, og vannklosset. Ute i hagen står det fire høner og et par haner i bur, hun gror sine egne grønnsaker og er dessuten lærer på en av de lokale skolene. Hun leier også ut hus og er en fantastisk grepa dame. Agnes er dog, som veldig mange andre kenyanere dypt religiøs. Jeg er nå derfor både heterofil og protestant. Det er enklere sånn. Det er jeg strengt ovenfor alle de andre også. Igjen: det er enklere sånn. Og egentlig ganske deilig. Det er lite privatliv her. Man er sammen hele tiden. Og deler alt. Så det er sånn sett veldig fint å vite at man har noe for seg selv. Skjønner dere?
Det jeg har rukket å se av Murang’a så langt er utrolig vakkert. Lufta er helt annerledes enn inne i Nairobi. Den fyller deg faktisk med ro og velvære. Jeg tuller ikke – det er helt magisk. Jeg kjenner at helgas stress allerede er i ferd med å forlate kroppen. Jeg er god og mett etter å ha spist Agnes’ fantastiske mat og skal snart krype under myggnettet for min første natt i Afrika i en egen seng. I morgen skal vi bli vist rundt. Vi skal besøke skolene jeg skal være på, og antagelig møte enda et knippe av fantastisk gjestfrie mennesker.
Vi vekker mye oppmerksomhet, hvor enn vi går. Det er intenst, men jeg begynner å venne meg til det hele. Det er dog ikke så lett å innse at man er ytterst eksotisk. Det flommer ikke akkurat over atv hvithudede rødhåringer med store tattos her i Kenya og det får jeg både høre og ikke minst merke rent fysisk.
Selv om vi er ganske langt ute på bygda er vi alle kitta ut med mobiler og mobilt bredbånd. Dekningen er dog varierende, så Skype er ikke så lett som jeg hadde håpet - men det blir kanskje fiksa i løpet av uka. Jeg skriver dette i word, og skal gjøre et forsøk på å publisere det etterpå – eller kanskje i morgen. Helene og jeg sitter stumme på hver vår sofa og taster i takt. Alle andre har lagt seg. Jeg bare kjenner at jeg er så full av inntrykk at de må tegnes ned et sted. Foreviges. Både for at de ikke skal glemmes, og for at jeg skal ha plass til nye. For de kommer hele tiden. Og sånn kommer det nok til å være helt til jeg er hjemme igjen!
Det blir mye tekst for dere. Det er bare fordi det skjer så mye! Håper dere synes det er spennende å lese. Fint med et og annet livstegn hjemmefra, dog det koster en del både å ringe, sende og motta sms. Men then again: jeg er nok den rikeste her. Av alle. Kanskje bortsett fra briten – hun har nok holdne foreldre som fortsatt forsørger henne. My point beeing: jeg har råd. Så send gjerne en sms om dere plutselig savner meg litt ekstra. Jeg poster mitt kenyanske nummer i neste blogg innlegg!
Jeg tenker på dere alle og savner å kunne dele dette mer direkte. Men jeg nyter det. Det nye. Det skumle. Det triste. Det intense. Egentlig alt. Jeg føler dannelsen formelig flommer over meg. Sov godt.
Disclaimer: nettet her er veldig ustabilt og det er vanskelig å få posta estetisk tilfredstillende innlegg. Men: det får dere tåle. For now. Jeg lover å rydde opp hvis jeg får anledning.
Jeg er på plass i Kenya. I en svett ungkarsleilighet hvor gutta hører på hip-hop gjennom sprengte høyttalere og spiller x-box. Samtidig. Vi er fire jenter som deler en 1.20 fjærmadrass på et gulv. Godt jeg mener intimitetsgrenser er til for å brytes, for her brytes de fort. Det er dog det eneste som går fort. Men mer om det snart.
Reisen har gått bra. Bortsett fra to store bumps. Bump en skjedde allerede på Gardermoen, da identifikasjonssiden i passet mitt bestemte seg for å løsne nesten helt da jeg dro det gjennom skanneren ved innsjekk. Så jeg måtte skaffe meg nødpass. Heldigvis gikk det fort og rimelig smertefritt, så akkurat nå har jeg to pass. Et halvveis ordentlig et med visumet i, og et kanarigult nødpass. Jadda. Uansett, vel videre – via London og ja; when in Rome… Salt and Vinegar og Cadburys på Heathrow. Blir ikke mer britisk enn det.
Fin nattflyvning til Nairobi. Det hele gikk flott, nerver til tross. Frem til jeg kom ut i ankomsthallen. Der oppsto bump to; ingen var der for å plukke meg opp. Det viste seg at det har skjedd en misforståelse og de som skulle ta meg i mot her hadde ikke fått med seg at det var i dag jeg kom. Så: jeg sto nå der jeg da. På flyplassen. Uten telefon og de eneste numrene jeg har skrevet ned er til dere der hjemme og den norske ambassaden. Litt hjerteklapp, men jeg kom fort frem til at det bare var å finne internett. Det viste seg å være veldig lett. Jeg fikk skrevet en mail til hun som var ansvarlig for å hente meg og fikk et rimelig raskt og panisk svar. Lang historie kort: etter fem timers venting på Kenyatta Airport og en strabasiøs biltur er jeg nå altså på plass i min midlertidige bolig: ungkarsreiret til kjæresten til en av AIESECerne her.
Det lukter svett tenåring og smog og jeg føler meg unektelig litt gammel. Jeg er dog her sammen med to veldig søte danske piger, og det hjelper på. Vi himler litt med øya i kor og tenker at vi får ta det som det eventyret det er. Det er bare å omstille seg. I kveld skal på et informasjonsmøte og deretter bærer det visst ut på the Nairobi nightlife. I morgen er det kirke klokka sju om morgenen (!!!) før litt søvn og deretter VM-finale. Suck it up!
På mandag blir vi delt i tre par (vi er seks interns totalt) og sendt ut på landsbygda for å jobbe. Ingen av oss veit noe særlig om hva som venter oss – men det er blitt klart at det er jobb mandag til og med torsdag og alle helger fri. Danskene og jeg har allerede bestemt oss for både safari og tur til Mombasa. Det kan også se ut som vi får litt fritid mot slutten av oppholdet og vi leker med ideen om å få sett litt mer av Vest-Afrika. Men: hakuna matata! Vi får se. No worries. Det går ikke fort her – det har jeg allerede forstått. Så. Utfordring nummer en er å senke hvilepulsen, innta Afrikansk tempo og la seg rive med. Sove får jeg gjøre når jeg er tilbake, vente får jeg gjøre nå.
Alt ble plutselig hektisk. Nå er det onsdag kveld, og på fredag drar jeg. Jeg er trøtt men rastløs, og alt føles bare litt galas. Jeg får ikke sove. Det hele er liksom så nært, men akk så fjernt. Og alt ble plutselig litt skumlere og rarere med en far som i all hast havnet på sykehus. (Det går bra med ham nå altså, men det er skummelt å bli minnet på at dem man er glad i faktisk er dødelige. Det er sunt også. Men skummelt som fy!)
Uansett; de siste døgnene har jeg følt meg litt som en flipperball. Ping pong overalt og i alle retninger. Oslo, Vikersund, Oslo, Vikersund, Oslo, Trondheim, Oslo. Men nå er det roligere igjen. Det er egentlig bare å pakke sekken som gjenstår. Pass, visum, billetter, bøker og det jeg trenger av utstyr og klær ligger lina opp. Siste klesvask går i morgen. Da begynner jeg også på malariamedisiner, og tyller ned den siste dosen dukoral. Også - vips er jeg reiseklar. JEEBUZ!
Jeg fikk en verdig siste kveld meg gjengen i kveld. De fineste fine (aka Johanne, Beate og Nina) diska opp med middag, vin, verdens beste selskap og ikke minst: historiens flotteste mannekake servert med kukk-likør. Det er så vakkert. Jeg har faktisk verdens beste venner!
Det er fint å se at stadig flere følger bloggen og kommenterer. Nå begynner jo snart selve reisen også, det er da det for alvor blir futt. Guuuuud hvor jeg gleder meg!
