Jeg er på plass i Kenya. I en svett ungkarsleilighet hvor gutta hører på hip-hop gjennom sprengte høyttalere og spiller x-box. Samtidig. Vi er fire jenter som deler en 1.20 fjærmadrass på et gulv. Godt jeg mener intimitetsgrenser er til for å brytes, for her brytes de fort. Det er dog det eneste som går fort. Men mer om det snart.
Reisen har gått bra. Bortsett fra to store bumps. Bump en skjedde allerede på Gardermoen, da identifikasjonssiden i passet mitt bestemte seg for å løsne nesten helt da jeg dro det gjennom skanneren ved innsjekk. Så jeg måtte skaffe meg nødpass. Heldigvis gikk det fort og rimelig smertefritt, så akkurat nå har jeg to pass. Et halvveis ordentlig et med visumet i, og et kanarigult nødpass. Jadda. Uansett, vel videre – via London og ja; when in Rome… Salt and Vinegar og Cadburys på Heathrow. Blir ikke mer britisk enn det.
Fin nattflyvning til Nairobi. Det hele gikk flott, nerver til tross. Frem til jeg kom ut i ankomsthallen. Der oppsto bump to; ingen var der for å plukke meg opp. Det viste seg at det har skjedd en misforståelse og de som skulle ta meg i mot her hadde ikke fått med seg at det var i dag jeg kom. Så: jeg sto nå der jeg da. På flyplassen. Uten telefon og de eneste numrene jeg har skrevet ned er til dere der hjemme og den norske ambassaden. Litt hjerteklapp, men jeg kom fort frem til at det bare var å finne internett. Det viste seg å være veldig lett. Jeg fikk skrevet en mail til hun som var ansvarlig for å hente meg og fikk et rimelig raskt og panisk svar. Lang historie kort: etter fem timers venting på Kenyatta Airport og en strabasiøs biltur er jeg nå altså på plass i min midlertidige bolig: ungkarsreiret til kjæresten til en av AIESECerne her.
Det lukter svett tenåring og smog og jeg føler meg unektelig litt gammel. Jeg er dog her sammen med to veldig søte danske piger, og det hjelper på. Vi himler litt med øya i kor og tenker at vi får ta det som det eventyret det er. Det er bare å omstille seg. I kveld skal på et informasjonsmøte og deretter bærer det visst ut på the Nairobi nightlife. I morgen er det kirke klokka sju om morgenen (!!!) før litt søvn og deretter VM-finale. Suck it up!
På mandag blir vi delt i tre par (vi er seks interns totalt) og 
sendt ut på landsbygda for å jobbe. Ingen av oss veit noe særlig om hva som venter oss – men det er blitt klart at det er jobb mandag til og med torsdag og alle helger fri. Danskene og jeg har allerede bestemt oss for både safari og tur til Mombasa. Det kan også se ut som vi får litt fritid mot slutten av oppholdet og vi leker med ideen om å få sett litt mer av Vest-Afrika. Men: hakuna matata! Vi får se. No worries. Det går ikke fort her – det har jeg allerede forstått. Så. Utfordring nummer en er å senke hvilepulsen, innta Afrikansk tempo og la seg rive med. Sove får jeg gjøre når jeg er tilbake, vente får jeg gjøre nå.
