Det nærmer seg med stormskritt...

Nå er det bare en drøy uke igjen til jeg drar. Det er ganske uvirkelig. Dagene her hjemme går jo sin mer eller mindre vante gang, som om ingenting vil endres. Det er jobb, hygge, Oslosommer, vakre mennesker og generell god stemning.

Det er mer enn litt snålt å tenke at snart står jeg klam og spent på Kenyatta Airport og tar første skritt ut i det ukjente. Kanskje vil ingenting endres? Kanskje alt? Jeg tror på noe et sted midt mellom de to.

Overarmene mine har fått kjørt seg de siste ukene, men nå er alle vaksinene bortsett fra én satt der de skal. Malariamedisinene er pakket i toalettmappa og jeg har drukket den første dosen Dukoral. iPoden er oppdatert, jeg har et liten bunke norske bøker og pakkelista revideres daglig. Jeg gjør hva jeg kan for å lese meg litt opp på landene i Øst-Afrika og har fått et aldri så lite lynkurs i hilsing på Kiswahili. Jeg er vel strengt tatt så forberedt som man rekker å bli på den korte tiden jeg har hatt. Så: nå kan eventyret bare komme, jeg blir neppe klarere!