Korallrev, kameler og kritthvite strender!

Mombasa! Jeg har hatt en fantastisk uke ved Kenyas kyst. Jeg har sagt det før og sier det igjen – dette er virkelige et land av variasjoner. En natt med buss fra Nairobis støy og støv og vips så er du i et land fylt av palmer, kokosnøtter og azurblått hav. Eller det vil si. Selve Mombasa by er jo omtrent like støyete og støvete som Nairobi, den bare ligger ved vannet. Men – hiver du deg i en matatu og kjører en liten halvtime til så er du plutselig i paradis. Eller Diani Beach. Milevis med strender. Horisont i 180 grader. Ro. Sjelefred. Og masse hygge. Det har vært den siste uka.

Jeg dro fra Nairobi tirsdag kveld. Svei av en ekstra femtilapp for å få den dyre bussen, sånn siden jeg reiste alene og på natta. Det innebar aircondition, gode seter og støtdempere. Og i følge mine kenyanske venner en visshet om at alle mine medpassasjerer var ”decent people”. En vel anvendt femtilapp med andre ord. Ankom Mombasa tidlig onsdag morgen og fikk hjelp av en medpassasjer til å komme meg på riktig matatu. Er dog ikke sikker på om han var så decent. Det er noe med fraseringen ”I am a doctor by proffesion, but I also do business. I am only here to sign for some goods then I am flying back to Nairobi later today” som skurrer litt i mine ører. Men han var i alle fall decent nok til å sette meg på matatuen som tok meg dit jeg skulle: fergeterminalen.

Freden senket seg over meg allerede på den tre minutters lange fergeturen.

Pust inn. Soloppgang. Hav. Pust ut. Hvilepuls.

På andre siden av vannet var det nok en matatutur og vips stod danskene der i veikanten og vinka. Solbrune og deilige. De hadde tilbrakt den siste uka i noen små søte hytter, og i nabohytta var det en ledig seng. 40 kroner natta. Diani Beachalets. Ja takk. Hyggelige mennesker i hyttene rundt. En polakk og to briter. Fine dager med ro, sol, lesing av bok og kald øl på stranda.

Det eneste minuset med Beachalets var apene. Eller. Det er jo aper overalt her, men der var de litt vel nærgående. Og det var bavianer. Nærgående bavianer er ikke helt topp. Søte små sykes- columbus- og vervetaper som hopper vekk det øyeblikket du beveger deg er liksom okay. Bavianer som angriper med tomme ketsjupflasker er ikke like okay. For ja. Det hendte. Camilla var på vei ut av hyttene og holdt en pose brød i hånda. Plutselig kom en bavian i fullt firsprang mot henne – med en hevet Heinzflaske i hånda. Først lo hun bare litt, men så hoppet faktisk bavianen på henne! Da fikk den brødet. Man blir jo perpleks. Etter det var det som om den forsto at hos Camilla var det mat å hente. Den satt på lur utenfor hytta og benyttet hver anledning til å prøve å stjele noe å spise eller rote gjennom tingene våre. Det ble litt intenst. Kjøkkenet var også utendørs noe som gjorde at man trengte minst to panner for selv å bare steke et egg. En til egget og en til å jage vekk apene når de ble for nærgående. Dessuten nærmet det seg helg og Beachalettene var fullbooka. Så vi flytta oss. Til Diani Camp Site. Også det på stranden. Men her fikk vi to rom, bad, do og kjøkken. Til bare 100 kroner natta. Så ja – vi slo til.

Så fulgte flere rolige dager. Flere hyggelige mennesker. Den ene polakken og briten dro. Vi fant en ny polakk, en ester og en nederlender. Polakken og esteren hadde vi faktisk truffet før. I Nairobi. Verden er liten og man reiser i de samme sporene.

Mer sol. Mer strand. Ferdiglest bok. Solbrenthet. Stadig lavere hvilepuls.

Det har rett og slett vært mye ro den siste uka. Fantastisk ro. Ingen store planer, og et snev av anonymitet blant alle de andre turistene. Nesten i alle fall. Diani Beach kryr av strandgutter som håper å få solgt deg alskens rask – eller i de fleste tilfellene seg selv. Do you want company? Do you want to buy love? We make beautiful chocolate babies. Takk – men nei takk. Sexturismen her er veldig åpenlys. Man ser mixed couples overalt. Noen av dem er sikkert in love altså, men jeg kjenner at alle fordommene mine popper frem når jeg ser bleikfeite tyske menn med unge afrikanske piker. Eller innrøyka italienske damer med unge muskuløse kenyanske menn. Jeg er en romantiker av natur – men selv ikke jeg tror det der er real love.

Det går for øvrig begge veier med salg og kjøp av love altså. Opptil flere, ikke bare i Mombasa men i Kenya generelt, vil gjerne kjøpe meg. For de av dere som måtte lure på om det er verdt salget – jepp. Jeg er verdt i overkant av 120 kameler. Det tilsvarer 6000 kyr. Eller 90 000 geiter. Jeg er ikke helt sikker på hvor mye en geit er verdt, men jeg skal finne det ut. Det er dog noen tusen å cashe inn på meg. Så da veit dere det. Hvis dere er virkelig i knipe lizzm. Rødt hår, hvit hud og en litt over gjennomsnittet substansiell kropsmasse gir meg skyhøy valør. Til sammenlikning var Camilla visstnok verdt ”bare” femti kameler.

Men ja. Det har vært rolige dager med fine mennesker. Slow motion. Jeg er solbrent og fregnete. På lørdag dro vi på snorkletur i marineparken utenfor Mombasa. En hel dag ute på vannet i strålende sol. Vi så delfiner og fikk snorklet ved et kjempefint korallrev. Jeg fant Nemo! Og Dory! Det var fantastisk. Litt mye bølger, men allikevel en deilig opplevelse. Jeg vil gjøre det mer. Kanskje til og med lære meg å dykke. Sånn på ordentlig. Etter snorklinga besøkte vi Wasini Island og fikk servert krabbe, red snapper og kokosnøttjuice rett fra kokosnøttne. Herregud så turistete og deilig. På Wasini Island er det dessuten en fantastisk mangrove. Jeg har aldri vært i en mangrove før og syntes det var dritkult. Naturen lager så mange rare og pene og fantastiske ting. Hele Wasini Island er voldsomt turistifisert dog. Ungene har innlært standardfraser på engelsk og tigger over en lang sko. ”Jambo sweets!” er ukens frase. Det betyr strengt tatt bare ”Hallo! Godteri!” Ikke engang et spørsmål, mer en formaning. Det funker nok i mange tilfeller.

De andre har dessuten ridd på kameler på stranda. Jeg var så opptatt av å slappe av at jeg helt glemte det. Ikke er det helt meg heller. Noe som teller for å gå for kuene eller geitene hvis jeg skulle velge å gå med på et salg. Jeg ser dog noen klare logistikkproblemer med å få alle dissa dyra hjem til Norge, så man bør kanskje gå for å slå seg ned her før man takker ja til et liknende tilbud.

Vi har nytt av å være ved kysten og spist masse sjømat. Grillet. Kokt. Stekt. Nam nam. Skal klare noen dager til med ugali etter dette.

Nå er jeg tilbake i Murang’a. Sekken er full av souvenirer og dagen i dag går nok med til å pakke dem på smartest mulig måte. For dagene svisjer bare forbi. Det er onsdag. I morgen drar jeg til Nairobi for å si siste farvel til menneskene der. Så går flyet mitt på fredag morgen klokken 09.50. De sju ukene er omme.

Det har gått utrolig fort. Og veldig sakte.

De første to ukene føltes som en evighet, de neste fem har bare forsvunnet. Det har vært dynamikk. Dannelse. Oppturer og nedturer. Og en enorm læringsprosess. Nå er det hjem til hverdag. Til ferdigstilling av AKTIV. Søking etter ny jobb. Til opphopede regninger, anonymitet og en diett med betydelig mindre karbohydrater. Jeg gleder meg. Men det blir klarere og klarere for meg at jeg vil tilbake. Jeg vil se mer av Øst-Afrika. Det er tidvis frustrerende og vanskelig å forholde seg til forsinkelser, uklarheter og forskjellsbehandling. Men jeg har virkelig blitt forelsket i menneskene. Gjestfriheten. Inkluderingen. Alle de utrolige opplevelsene jeg har hatt. Nå har jeg en familie her. En familie som helt genuint kommer til å savne meg masse – og som jeg kommer til å savne. Jeg vil gjerne vise dette til så mange som mulig! Så jeg håper det blir flere turer i en ikke så altfor fjern fremtid.

Som før nevnt: jeg er tilbake på fredag kveld og vil gjerne klemme på mange av dere i løpet av helga. Jeg vil ha besøk! Kom på besøk! Også vil jeg kanskje drikke en utepils eller to i Oslosensommeren hvis været tillater. Dessuten har jeg fått beskjed om at traktkantarellene står i skogen og venter på meg. Det blir deilig!

Noe sier meg at dette blir den siste bloggen fra Kenya. Jeg følger nok opp med en avslutningsblogg når jeg er tilbake i Norge. Eller kanskje underveis. Uansett: jeg har kost meg med å skrive, og har fått mange tilbakemeldinger på at dere har likt å lese. Mission accomplished. Gleder meg til å se dere snart. Til å snakke mer om alt dette. Og om alt mulig annet. Det er det jeg gleder meg mest til.

Kwaheri!

Muthoni møter Matiba og Musa Gitau.

Det er bare to uker til jeg skal hjem. Litt under to uker, faktisk. Tiden har flydd forbi i en fart jeg ikke helt har klart å holde følge med. Jeg trodde at jeg nærmet meg å ha opplevd det jeg kunne rekke å oppleve i løpet av to måneder. Gårsdagen proved me wrong.

Som jeg har fortalt før, er kenyanere flest ufattelig gjestfrie, inkluderende og omfavnende. Jeg føler virkelig at jeg har fått en ny familie her nede – en stor en! Agnes behandler meg virkelig som en datter. Esther som en søster. Det er fint. Men det er ikke bare de som ser meg som en del av familien. I går ble Esther og jeg invitert med i familieselskap av en av Agnes’ beste venner Annie. Annie er som en ekstra mor for Esther og Annies egen datter er for tiden i Australia for å studere, så det var ønskelig at vi stilte villig opp som reservedøtre. Jeg fikk vite at familiemiddagen var utenfor Nairobi, og at dette var en ganske berømt og rik familie. Jeg fikk dog ikke helt med meg navnene. Så. Vel på vei i matatuen mot Nairobi måtte jeg spørre Esther igjen – hvem er det vi skal til? Matiba hvisket hun. Matiba? Det er da virkelig noe kjent med det navnet tenkte jeg. Og hvorfor hvisker du, egentlig? Vel – det er ikke sikkert alle i matatuen setter pris på at jeg nevner det navnet, politikk er ikke så enkelt her i Kenya.

Matiba hvem? Kenneth Matiba? Som i ham som antagelig hadde vært president hvis ikke det var for at Moi rigga valget en gang på nittitallet?! Han som satt i fengsel sammen med Raila Odinga og ble torturert fordi de kjempet for et demokratisk flerpartisystem? Kompisen til Koigi Wa Wamvere?

HÆ?! Skal vi på middag til DEN Matiba?!

Ja. Han er gift med Edith Musa Gitau. Eller Edith Matiba nå da – men husker du jeg fortalte om Musa Gitauene? Etterkommerne til han som var en av de første Afrikanerne til å bli ordinert som prest i den presbyterianske kirke? Han som blant annet underviste Jomo Kenyatta – den første presidenten i det uavhengige Kenya? Vel – det er den familien som har festen vi skal på. Men den holdes hjemme hos Edith og Kenneth siden de har så god plass.

JAVELJA?! Så vi skal på middag til en would have been president og hans latterlig rike og innflytelsesrike kone?! I feel underdressed!

Så ja. Der var vi. I går. På det som bare kan beskrives som et slektsstevne. På en ubeskrivelig stor farm utenfor Nairobi. Vi snakker sånn Hollywoodsize, altså. Titalls soverom og bad, enorme stuer, kjøkken med ansatte kokker. Utenfor var det ikke hage – men det jeg vil kalle et middels stort parkanlegg. Det hele er selvfølgelig gjerdet inn med høye elektriske gjerder, og doble porter. Igjen for å holde mennesker ute – ikke inne.

Det er jo absurd. Hva er oddsen for at jeg skulle havne der liksom?! Verden er latterlig liten og samtidig så veldig uforutsigbar. Jeg fikk til og med snakka med Kenneth Matiba selv. Da han satt fengslet under Moi-regimet fikk han et meget alvorlig slag som gjør at han er delvis lammet i halve kroppen og har vanskeligheter for å snakk, men han er tydeligvis klar som bare det. For vi snakket om Norge og om vennene (og fiendene) hans som har vært der i eksil og i det hele tatt. Dessuten fortalte han meg masse om Mombasa, hvor han bor til daglig. Jeg ble til og med invitert dit som hans gjest. Jeg tviler vel på om den invitasjonen noen gang blir effektuert, men det var like fullt ganske så stas.

Så ja. INNTRYKK. OPPLEVELSER. Så ubeskrivelig mange av dem.

Vel. Det forklarer litt over halve overskriften på dette innlegget. Den siste delen. Det sier dog ingenting om den første delen: Muthoni. Vel. Muthoni er meg. Jeg har fått mitt Kikuyunavn. Jeg heter nå Marte Muthoni (det uttales Mådåni). Muthoni betyr inngift slektning. Muthoni var dessuten Mumbis datter. Mumbi var i følge legenden den første Kikuyukvinnen. Det er et fint navn. Jeg kjenner jeg er litt stolt.

Muthoni er dessuten en av karakterene i boken ”The River Between” kunne en av lærerne på St.Josephs fortelle meg. Jeg er ikke sikker på om jeg fikk med meg alle detaljene, men Muthoni var en kvinne som trosset sin far (som hadde konvertert seg og sin familie til kristendommen) og valgte å la seg omskjære. Muthoni ønsket å opprettholde Kikuyusk tradisjon, om mente hun ikke ville føle seg som en ekte kvinne hvis hun ikke lot seg omskjære. I følge læreren var hennes ønske å kombinere det tradisjonelle med det nytenkende, med det ble en for vanskelig oppgave. Muthoni døde av komplikasjoner i etterkant av omskjæringen. Muthoni var en ambisiøs kvinne, sa han, og mente jeg burde være fornøyd med navnet. Det er jeg.

Bortsett fra møter med presidentkandidater og innlemming i stadig større familieenheter går dagene sin vante gang her i Murang’a. Jeg underviser, kjører milevis i matatuer, vasker klær, lager mat og har det fint. Siste time er på tirsdag. Da tror jeg turen går mot Mombasa via Nairobi før vi ender opp her i Murang’a igjen en gang tidlig i uka etter. Da blir det farvel med min nye familie. Det blir rart og sikkert ganske vemodig – men jeg gleder meg like fullt til å komme hjem. Jeg gleder meg til å ta en lang varm dusj og til å spise sushi. Men mest av alt gleder jeg meg til å være anonym igjen. Til å ikke bli beglodd det øyeblikk jeg beveger meg utendørs. Til ikke å ustanselig bli spurt om penger. Til å få sitte i ro og mak på bussen uten at noen poker på meg og drar meg i håret. Jeg gleder meg til å bare være en av mange.

Men gi meg en måned med det overnevnte, så skal du nok se jeg savner Kenya igjen også. Det er nok bare å innse – jeg legger igjen en liten del av hjertet mitt her. Sånn har det bare blitt. Det er fint. Og grunnleggende menneskelig.

Jeg er solbrent, smilende og salig...

Det har blitt søndag kveld. Jeg ligger på min nyoppredde og fantastiske seng og hører små regndråper tromme på teltduken. Jeg er så full av inntrykk at det halve kunne vært nok.

(Den observante leser vil her kunne påpeke at det på ingen måte er søndag når dette innlegget postes. Men det var altså det da jeg begynte å skrive det. Og jeg er såpass gled i allitterasjon at jeg lar det stå som det opprinnelig var tenkt. Dessuten er jeg fremdeles både ganske solbrent og salig. Smiler gjør jeg også. Så ja. Det får gå at det ikke er søndag.)

I dag har vi vært Masai Mara rundt. Sånn føles det i alle fall. Vi har

vært ute i typ ti timer i en fullstendig utmattende varme. Selv om man tidvis kjører litt i kø inne i selve reservatet er opplevelsen rett så magisk. Alphonse tar sin jobb som guide svært alvorlig og i løpet av dagen har han vist oss giraffer, et ukjent antall ulike antiloper og fugler, gnuer og sebraer i tusenvis, flodhester, krokodiller og ikke minst både løver en løvinne og en gepard. Vi har også vært så heldige at vi har fått sett selve gnuvandringen. Det er noe av det kuleste jeg har sett. Hver år på denne tiden bestemmer millioner av gnuer seg for å emigrere fra Serengeti og over hit til Masai Mara. De vandrer i enorme grupper og følger bestemte ruter. Synet av titusenvis av galopperende gnuer med felles mål er så majestetisk at ord blir knappe. Selv om man opplever det side om side med knipsende japanere med plasthansker, telelinse og støvmaske.

At jeg i løpet av dagen har vært to-tre meter unna fire slumrende ungløver, en utmatta gepard og en knalltøff løvinne er også ganske utrolig. Jeg har jo sett de fleste av dissa dyra før. I dyrehager. Uten å like det noe særlig. Men jeg har altså aldri opplevd dem ute i naturen. Der de virkelig hører hjemme. Det er noe helt annet. Selv om de er døsige og vant til turister så er man liksom ikke i tvil om hvem som har overtaket.

Og naturen sånn i seg selv! Den er jo helt breathtaking! Milevis av tørre savanner med majestetiske akasietrær som besørger livsnødvendig om enn sparsommelig skygge. Man kjører rett og slett rundt fra postkort til postkort. I morgen drar vi til Nairobi igjen. Men ikke før vi har tilbrakt morgenen i svømmebassenget. Jeg har dessuten booka en massasjetime i gryningen. Her skal det pampres mens man kan. Planen for kvelden er å nyte buffeten og et par drinker ved lodgens leirbål. Det må bli gin og tonic. Jeg føler at man ikke kan drikke noe annet her. Jeg mangler bare en safarihatt så er jeg komplett.

Som nevnt i innleggets start er det ikke lenger søndag. Det har rukket å bli onsdag og jeg er tilbake i Murang’a og i full gang med siste runde undervisning. Jeg har intensivt program på to skoler: St. Josephs og Iyego. En time på hver skole hver dag. Til og med tirsdag neste uke. Den ene skolen ligger ganske nærme Murang’a Town. Den andre ligger en drøy times matatutur unna. Jeg har fortalt litt om disse matatuene. Men mest om hvordan de beveger seg på veiene. Innsiden av en matatu er også verdt noen linjer. Det er altså snakk om minubusser. Med tolv seter + to ved siden av sjåføren. Noe som betyr at fjorten passasjerer er max. Sånn i teorien. Foreløpig rekord på denne reisen er 28 mennesker (!!!) og noen høner. Opptil flere av dem hang utenpå matatuen. Både menneskene og hønene. Det var riktignok noen barn blant disse menneskene, men like fullt. Dessuten er mange av matatoene pimpa, og de spiller uavbrutt reggae og rnb på et volum som får øra dine til å blø. Flere av dem har dessuten neonlys og videoskjermer. Det siste finner du først og fremst i Nairobi.

Som jeg skrev i den første innlegget etter at jeg kom hit: man kan ikke være redd for at intimsfærer brytes. Det må man bare akseptere. Man får mennesker på fang og knær og i armkroker. Det er ganske hyggelig egentlig. Sånn bortsett fra lukta. Hele dette landet lukter svette. Hvor enn man går. Man blir jo vant til det etter hvert. Ikke all svette lukter vondt heller – det er en slags søtlig lukt. Men ja: det lukter. Særlig når man er 28 mennesker stuet inn i en matatu en varm sommerdag. La oss bare stoppe der.

Men ja: jeg er altså i gang med undervisning igjen. På lokale skoler. Det vil si skoler med elever ganske langt ned på rangsstigen. Svært få har muligheter til å komme inn på universiteter, så det blir til at jeg snakker om de samme tingene. Norge og sex og forhold og meg selv. Nei – håret mitt er ikke en parykk. Nei – fregner gjør ikke vondt. Ja – jeg føler smerte når du klyper meg. Ja – hvis jeg vil kan jeg gifte meg med en Afrikaner men jeg har ingen umiddelbare planer om det selv om jeg er 29 år og barnløs.

Dessuten har jeg fortalt om Ibsen. Til min store overraskelse (ja – jeg var kanskje litt fordomsfull) har mine nye elever Ibsen på pensum. De skal lese ”En Folkefiende” og ble ivrige da de forsto at det Norge jeg kommer fra er det samme Norge som Ibsen kommer fra. Ibsen altså. Man kommer ikke utenom Ibsen. Selv når man er i Afika. Så i dag har jeg fortalt om paralellene mellom Thomas Stockmann og Ibsen selv og hvorfor stykket ble skrevet og i det hele tatt. Også har vi snakket om hvordan tematikken i stykket er superaktuell i dagens Kenya. Det gikk rett hjem. Jeg tror de klarer seg bra på den prøven.

Elevene er ofte for sjenerte for å stille spørsmål muntlig. De er redde for at engelsken deres ikke er god nok. Det gikk dessuten i dag opp for meg at jeg tidvis også tydeligvis uttrykker meg uklart og/eller for komplisert. Jeg fortalte at jeg har full mulighet til å gro langt hår hvis jeg vil , at jeg har klippet det for å få det i den frisyren jeg har nå. Også fortalte jeg at jeg, da jeg var på dems alder hadde hår ned til midten på ryggen. Også viste jeg hvor langt ved å markere med en hånd på ryggen. De gispet og lo og akka seg litt, og etter en stund gikk det opp for meg at majoriteten av elevene trodde jeg hadde en hårete rygg. Altså at hele ryggen min, nesten ned til rumpa, var dekket av hår. Da måtte jeg leende forklare at nei. Det er nok ikke tilfelle. De tror mye rart om oss hvite. Vi er myteomspunnede vesener.

Det er dessuten en ting som til stadighet slår meg. Kunnskapsnivået blant den gjengse kenyaner er skremmende lavt. På så mange måter. Jeg kan fullt ut forstå hvorfor en matatosjåfør her ute i periferien ikke veit hvor Norge er, det er ikke sånn jeg mener. Jeg tenker faktisk først og fremst på de over gjennomsnittet opplyste menneskene vi treffer. De som studerer på universitet, eller jobber som turistguider og lærere. De kjenner ikke sitt eget land. De vet ikke at det finnes områder i Kenya hvor ingen har elektrisitet. De tror ikke på oss når vi forteller at vi møter mennesker som aldri har sett hvite – verken på tv eller i virkeligheten. At de aldri har sett på tv en gang. De vet ikke at mennesker lever isolert, uten videre kommunikasjon med omverdenen. Dette er det vi som må fortelle dem, og de tror egentlig ikke på oss. De tror vi finner det på. Det er ganske skremmende.

I morgen er det tid for en ny omgang Ibsen på skole nummer to og mer prat om HIV og AIDS på skole nummer en. Planen for helga er å vaske klær, lese mer bok og generelt bare være i ro. Det ser dessuten ut som om jeg på søndag vil overvære min første og antageligvis siste gudstjeneste på Kikuyu. Jeg har lovet å bli med Agnes og Esther. Hvis jeg ikke må ta den siste timen på en av skolene på søndag. Det er nemlig mulig jeg må. Jeg tror uansett det kan bli ganske fint.

Oppholdet her nærmer seg dessuten slutten. Når jeg er ferdig med undervisningen på tirsdag er planen å ha et par dager på barnehjemmet jeg fortalte om tidligere. Når helga kommer snikende tenker jeg å ta en buss til Mombasa. De to danskene som fortsatt er i Kenya er der allerede. Jeg tror at noen dager med strandliv og sol og samling av tanker nok er på sin plass før jeg drar hjem. For når jeg kommer hjem er det jo ganske rett tilbake i til hverdag.

For de som måtte lure på detaljene rundt min hjemkomst, så ankommer jeg etter planen altså Gardermoen lufthavn fredag 27. august klokken 22.40. Jeg drar en Rybakk og sier: kom å møt meg på Gardermoen klokka elleve. Jeg savner dere nemlig, og gleder meg stort til å se hver eneste en av dere om få uker.

Smask og klask!

Om bavianer og buffeter...

Det er lørdag kveld og jeg ligger nydusjet i en seng med rent hvitt sengetøy. Bare det er så deilig at jeg ikke engang kan beskrive det. Det virker som en evighet siden sist. Det som tipper det hele over på den merkelige delen av skalaen er at jeg ligger i et telt, som til forveksling kan tas for å være et hotellrom. Komplett med vannklosset og dusj. Midt ute i en ørken i nowhereland. Om femten minutter kutter de elektrisiteten og det blir bekmørkt. Jeg skal da sove. Alt det overnevnte burde jo tilsi at den saken skulle være biff, men det faktum at det også befinner seg en flokk skrikende bavianer på utsiden av den før nevnte teltduken gjør det litt mer komplisert.

Jepp. Du leste riktig. Skrikende bavianer.

Definitivt totalt surrealistisk å skulle sovne til akkurat de lydene. Kanskje til og med umulig. Det vil antageligvis den kommende timen vise.

For å oppklare. Jeg befinner meg nå i Masai Mara. Kenyas største naturreservat som grenser over i Serengeti i Tanzania. Vi er på turistsafari. Siden vi dro av sted fra Nairobi i dag morges har jeg sett flere hvite mennesker enn jeg har gjort på de fire andre ukene sammenlagt. Dette er altså et helt annet Kenya enn det som nå har rukket å bli ”mitt” Kenya. Man føler i stor grad at man er samlebåndsturist, men det er nesten verdt det. Etter ukesvis med ugali og kål klarer buffeten her på Siana Springs Lodge fint å skjule den noget bitre masseturismesmaken.

Vi har slått på stortromma og flotta oss til. Dette er uten tvil det mest luksuriøse jeg har opplevd her i Afrika. Om mulig også i verden sånn generelt. Det er virkelig utrolig. Vi har egen privatguide og tjener som passer på teltet vårt når vi ikke er her sånn at bavianene ikke skal bryte seg inn (!!??!) Vi har svømmebasseng og privat servitør ved alle måltider. Vi blir varta opp så det nesten er sjenerende og må virkelig legge om hele tankegangen vi har opparbeidet i løpet av måneden som har gått. Nå er vi turister. Ikke en del av en familie. Av dagliglivet og pratiske hverdagsgjøremål. Vi er fire av mange vestlige besøkende som holder Kenyas turismehjul gående.

Det er høysesong her i Masai Mara på grunn av gnuvandringen – så vi er langt fra alene. Safaribilene kjører nesten i kø. Men det er allikevel en helt lammende opplevelse. Vi kom i dag, men har allerede vært på en kjøretur i nasjonalparken. Vi fikk oppleve elefanter på veldig nært hold og fikk se de enorme flokkene med gnuer som er på vei, eller nettopp har ankommet, fra Serengeti. Vi har sett sebraer, antiloper og masse vannbøfler. Det hele på to fattige timer.

Det blir nesten for mye.

I morgen skal vi ut på tur hele dagen, komplett med pikniklunsj og det hele. Målet er å få oppleve løver, flodhester, krokodiller og sjiraffer også. Vår egen personlige guide, Alfons, vet å behandle oss som de turistene vi er. På godt og vondt.

Jeg er ren, trøtt og mett på både inntrykk og fantastisk mat bestående av andre ingredienser enn maismel og bønner. Det er som om jeg har gått gjennom en portal og havnet i et slags parallelt Kenya. Et Kenya som har vært det hele tiden, men som jeg ikke har sett før nå. Jeg er glad for at jeg har fått oppleve det andre Kenya først og synes faktisk litt synd på de andre turistene. De som bare får se dette Kenya. Visst er det flott – men på ingen måte så varmt, inkluderende og fantastisk som det Kenya jeg har tilbrakt den siste måneden i. Å reise på den måten jeg har valgt å gjøre gir virkelig en opplevelse utenom de opptråkkede stier. Jeg ser det enda klarere nå. Og smiler stort.

Jeg er heldig. Forbanna heldig som får oppleve alt dette!

Jeg skal nå blåse ut stearinlyset som er den siste lyskilden i teltet, krype godt under dyna og forberede meg på en morgendag som antagelig blir like full av inntrykk som denne. God natt. Dere får påfyll i morgen!

Om te, trippelseier og teltbryllup. Og mye, mye mer.

Det har skjedd så mye den siste uka at jeg ikke helt vet hvor jeg skal begynne. Sist jeg skrev satt jeg i et skur i Gatundu og frøs. Nå er jeg tilbake i varme og trygge Murang’a. Sola skinner. Eller akkurat nå gjør den jo ikke det da, for det er kveld. Men det er varmt utendørs og behagelig kjølig innendørs. Ikke fuktig og kaldt og lungebetennelsefremmende. Bare deilig. Vi kom hit i går kveld, det vil si mandag kveld. Alle tre danskene og jeg. I dag har dagen gått med til å vaske typ alle klærne jeg hadde med hit. Jeg har faktisk vasket så mye klær at fingrene mine skavet og blødde. Det er ganske badass synes jeg. Det tar på å være kenyansk husmor. Resten av dagen har bestått av tur til markedet for storhandel etterfulgt av motorsykkeltur hjem nettopp fordi man har gjort storhandel og deretter middagslaging. Danskene og jeg har gjort vårt beste for å diske opp med wraps med en slags kenyansk vri. Det ble sånn tålelig bra. Guacamolen jeg mekka er dog muligens den beste jeg noensinne har laget. Og det sier jo litt. Hva det gjør å ha avocadotrær lett tilgjengelig!

Vi har tilbrakt helgen i Nairobi. Der har vi vært både i bryllup og på Afrikansk mesterskap i friidrett. Vi har dessuten fått oppleve det totalt dysfunksjonelle kenyanske politivesenet på kloss hold. Mer om det snart. Tenkte jeg først skulle fortelle om mine siste dager i Gatundu.

I Gatundu er det utmerket klima for å gro både kaffe og te. Så da gror de det da. Alle bøndene der oppe. I landsbyen vi bodde var det te som var den store greia. Temarker så langt øyet kunne se. Jeg kan med hånden på hjertet si at Gatundu er et av de vakreste stedene jeg noensinne har vært. De siste dagene vi var der viste det seg også fra sin beste side. Temperaturen steg, sola kikket frem og jeg fikk dessuten debutere som teplukker. Jeg ser dog ikke for meg en karriere i den bransjen – det hadde gått måneder, ja kanskje år, før jeg gikk i pluss.

Uansett: familien Camilla og Maria har bodd hos de siste ukene har en lang fjellside med tebusker og vi fikk være med eldstesønnen Steve for å plukke. Jeg tror strengt tatt vi egentlig bare sakket ham så han fikk gjort langt mindre enn på en normal dag, men han satt om ikke annet stor pris på selskapet. Han plukket mer enn oss andre samlet på langt kortere tid. Mye mer. Jeg føler riktignok at jeg kan det meste om te nå. Steve gjorde en god jobb når det kom til å lære oss hva som er gode blader å plukke og hva som er dårlige. Trikset er å finne skuddene som består av two leafs and a bud. Det er de som regnes som de beste.

Dette fikk vi også bekreftet da vi fikk personlig omvisning i landsbyens egen tefabrikk. Two leafs and a bud. Det er det som gir teen av høyest kvalitet. Vi ble, skritt for skritt, tatt gjennom hele prosessen. Fra friske teblader kom inn i tonnevis på store lastebiler til de kom ut som trakteklar te i alle kvaliteter. Ventilering og fuktredusering. Knusing, krønsjing og kutting. Fermentering og til slutt tørking og sortering. Det var faktisk ganske kult å se hele prosessen. Det som var enda kulere var å få vite at det er bøndene selv som eier fabrikken. Det er de som har bygget den opp og hvert år deles fabrikkens overskudd ut til alle bøndene basert på hvor mye te de har levert gjennom året. Det varmer et sosialisthjerte å se at sånne løsninger faktisk fungerer.

Vi fikk riktignok ikke lov til å ta noe særlig bilder inne på fabrikken, så dere får ta til takke med bilder av meg som plukker te i skyggen av et avocadotre. Det får være eksotisk nok. Vi traff til og med en kameleon der ute i all teen. Den var avsindig kul! Kodak moments på en snor sier jeg bare.Men ja. Etter kalde dager i Gatundu gikk altså turen til Nairobi. Litt storbyliv var på sin plass. Sånn for å virkelig merke kontrastene mener jeg. Vi fikk kapret er par senger på hostelet Esther vanligvis bor på når hun er i Nairobi på skole. Det er et sånn langtidshostel, nesten som et internat, men man kan få seng for bare et par netter også. Det fikk vi. Det var et fint hostel kun for jenter. Med seng og tre daglige måltider i tre døgn for under 100 kroner. Og det var hvit pris. Eller i alle fall i siste øyeblikkpris. Det er latterlig hvor billig – og dyrt – man kan få ting her.

For i Nairobi finnes alt. Og man finner side om side. Fredag ble tilbrakt ruslende rundt. Jeg er fortsatt ikke overbegeistret altså. Nairobi er i min bok støvete og bråkete. Jeg får altså ikke helt taket. Men det er interessant å se kontrastene. Luksusleiligheter og hus med sikkerhetsvakter og høye gjerder tett oppå bygg av pappesker og bølgeblikk. Det slår meg at her i Kenya er de fleste gjerder bygget for å holde mennesker ute – ikke inne. Vi kjørte forbi noe vi først trodde var et fengsel, men raskt forsto at egentlig var et luksusområde. De rike bygger gettoer og stenger elendigheten ute. Jeg kan på en måte forstå dem, men blir trist av å se det allikevel. Man blir konfrontert med virkeligheten på en litt for direkte måte. Det tærer litt. Men herregud – det gjør også at jeg blir enda mer takknemmelig for det jeg har. For fyttihælvete altså – jeg er privilegert!

Det finnes det riktignok mennesker i Kenya som er også. Og på lørdag ble vi, tro det eller ei, invitert i bryllupet til en av dem. Bryllup er en big thing her – jo rikere man er jo flere gjester har man. Mange gjester er med andre ord status, og da inviteres rubb og rake. Dette var bryllupet til en kollega av Gonzee, som er en av de gode vennene vi har fått her nede. Han og kjæresten hans Cathy dro oss med. Vi raska frem det peneste tøyet vi hadde med oss og troppa opp. Det var en fin opplevelse. Mye er veldig likt hjemme selvfølgelig, selv om stemningen i kirken er ganske annerledes. Langt mer applaus og hyling og gøyale ting. Det jeg dog likte aller best var at hele brudefølget danset ut av kirken. Dansing er en veldig viktig del av bryllupsseremonien, i alle fall for Kikuyuene. Jeg tror det gjelder for alle kenyanere egentlig, men er ikke helt sikker. Mens brudeparet ble fotografert fikk vi femhundreognoe andre mat. I et stort telt. Sittende på plaststoler på rekke og rad. Bord var ikke så viktig, for så fort maten var spist var det tid for mer dans. Vi gjorde vårt beste, men man føler seg unektelig som en stiv pinne der man brekker seg fremover blant hundrevis av mennesker men langt bedre rytme og koordinasjon. Men gøy varre lell. Så var det taler. Endeløse lister med mennesker som skal takkes. Som hjemme.

Men kaka. Den tok kaka.

Hah!

Det var mer enormt enn i noe bryllup jeg har vært i. Her har de amerikanske tradisjonene fått fullt fotfeste virker det som: jo større jo bedre. Bruden og brudgommen skjærer det første stykket, også denne delen var velkjent. Men man stopper ikke der . Neida – brudeparet skal så servere kake til ALLE gjestene. Jepp ALLE. Det tok tid. Vi var tradisjonen tro bak tidsskjema. Jeg har fortsatt til gode å oppleve at noen holder en avtale i dette landet. Klokka to betyr fire. Tre hvis du er heldig. Selv i et bryllup. Så de måtte speede opp den prosessen litt. Det gjorde ingenting.

Jeg var kake (hah igjen!) etter en full dag i bryllup, og det kalde været i Gatundu har etterlatt meg med en aldri så liten øreinfeksjon. Så da de andre dro ut på byen på kvelden valgte jeg å bli hjemme på hostelet og lese bok. Det blir ikke akkurat mye alenetid her. Det tærer litt på kreftene, det må jeg ærlig innrømme. Jeg har knappast vært alene noe annet sted enn på toalettet den siste måneden. Det er jeg ikke vant til, og det er definitivt det jeg savner mest.

At jeg ble hjemme var dessuten kanskje like greit. Kun fem hundre meter fra hostelet ble veska til en av danskene snatcha. Utrolig nok hadde et par av kokkene som jobber på hostelet bestemt seg for å holde et øye med dem, da de tenkte at tre hvite jenter garantert kom til å få problemer på kveldstid i området vi befant oss. Så. De så det hele, fulgte etter tyvene, fikk tak i politiet og fikk advart dem. So far so good. Politiet her nede er jo ikke riktig navla på noe område, så de valgte å løsne skudd! Jepp SKUDD. For å få tak i tyvene som hadde gjemt seg på et tak. Dæven ass. Men de fikk altså tak i dem. Angivelig uten at noen strøk med. Litt massivt, men allikevel.

Men historien stopper ikke der. Status er altså at tyvene er fanget og politiet har veska med danskens eiendeler. Matronen på hostelet får varslet Esther (som på dette tidspunktet er sammen med dansken) om akkurat det. Alt dette skjer før de rekker frem til en politistasjon for å anmelde tyveriet. Strengt tatt er det egentlig her historien starter. For politiet nekter jo å gi tingene tilbake.

Pengene har de tatt og delt seg i mellom, og kameraet og mobilen er det helt tydelig at betjenten vil beholde. For å vise hvor mye makt de har velger de også å piske tyvene. I den troen om at dansken da mener justis er oppnådd. Det gjør hun jo på ingen måte. Denne historien er lang og har mange små avstikkere, men for å korte det ned: dansken måtte dra hjem. Uten ting og uten noen anmeldelse. For den nektet politiet å skrive ut. Så søndag ble tilbragt på telefon med ambassade og forsikringsselskap og på mandag var det på nytt tilbake til politistasjonen. Da dro vi mannssterke og selv da varte seansen fem timer. Frem og tilbake: Nei, du får ikke tingene. Vi må sette igang en rettssak, du og alle som var med deg må bli her i Nairobi. Dere er vitner. Tyvene skal straffes. Tingene dine er bevis. Ja, vi har dem men de er låst inne i et skap og han som har nøkkelen er ikke her. Nei. Vi veit ikke når han kommer. Gi oss den forklaringen en gang til. Nei. Vi har ikke tingene dine. Jo forresten vi har dem, men du kan bare ikke få dem. Okay – du har ringt den danske ambassaden?

Ådasåhereralletingenediveværsågodbeklagerhaenfindag!

Så tingene kom til rette. Med unntak av pengene hun hadde da. De ligger trygt i lomma på politibetjenten. The Kenyan Way.

Lørdag fikk vi på den andre siden oppleve ”fordelene” med det korrupte politiet. Det har nemlig vært Afrikansk mesterskap i friidrett i Nairobi, og på søndag dro vi for å se. Første tegn på særbehandling kom allerede ved inngangen til stadion. Flere hundre afrikanere stod i kø, og det var tilløp til slåsskamper sånn at bevæpnet politi måtte bryte dem opp. En av dem vinket oss imidlertid rett inn, forbi de sinte massene. Jeg har plukka opp såpass med Kiswahili at jeg forsto at de ikke var særlig fornøyde med at Mzunguene slapp inn og ikke de. Det har jeg jo full forståelse for. Deretter ble vi vinka forbi tre innganger og kom så til en liten en. Med vakt og metalldetektor. Nok en militærpolitimann vinket oss inn, gjennom metalldetektor og sikkerhetssjekk og vips var vi på VIP-tribunen. Rett ved målstreken. Blant journalister, utøvere og funksjonærer. Det var jo en fantastisk opplevelse. Kenya to trippelt på 5000 meter og stadion kokte. Men det har jo en bismak. Vi fikk denne opplevelsen utelukkende fordi vi er hvite. Det er ikke helt lett å svelge.

Vi er altså tilbake i Murang’a og det er her jeg skal være de kommende ukene med unntak av neste helg når vi drar på skikkelig turistsafari til Masai Mara. Skolene har fortsatt ferie, så jeg leiter etter andre ting å fylle dagene med. Den ene dansken hadde dessuten tatt med seg en gjeng leker som hun hadde lyst til å donere til et barnehjem. Så. I dag var vi på besøk på KENWA Childrens Home. KENWA er en forkortelse for Kenya Network of Women Living with Aids. Det er en organisasjon som driver både oppsøkende virksomhet i de rurale områdene, har helsetilbud for smittede mødre og barn og driver også altså barnehjem for barn som har blitt foreldreløse på grunn av AIDS. Rundt omkring i hele Kenya. Helter. Superhelter hele forbanna gjengen. Det var en sterk opplevelse. Tunge historier om alt fra voldtekter og seksuelt misbruk og generell stigmatisering på grunn av manglende og feil informasjon om både viruset og sykdommen. Og alle de triste kvinneskjebnene. Det er urettferdig og slemt og man føler seg så latterlig privilegert og hjelpesløs på samme tid.

Ikke hverdagskost. Men allikevel så utrolig fint, for ungene ble så glade. De som jobber der har jo ikke masse av tid til overs til leking og prating og vanlig omgang. Vi snakker typ tre ansatte på nærmere femti barn, så det er liksom det mest basale som ivaretas. Forståelig nok. Jeg skal tilbake. Flere ganger. Det er fint. Barna er fra to år og opp til atten, så det blir både leking og prater om typ det samme stoffet vi underviser om på skolene. Det er skummelt og veldig fint. Hands on experience. Jeg liker det godt! I morgen skal vi dessuten besøke et såkalt Rescue Senter, som slik jeg forstår det fokuserer på å hjelpe gatebarn og litt eldre foreldreløse. Kanskje blir det litt jobb på meg der også. Dagene skal nok fylles.

Nå er det onsdag kveld. I dag har ca 70% av de 12 millionene kenyanere som er registret for å stemme, levert sin stemme. YES or NO? Det vites ikke enda. Klokka har nettopp passert 22.00 og jeg er i gang med min føste og antageligvis eneste kenyanske valgvake. Enn så lenge leder YES. Som antatt. Men det kan endres i løpet av natta. Men etter all sannsynlighet våkner jeg i morgen opp i The New Kenya. Lurer på om det er veldig annerledes det gamle?