Om bavianer og buffeter...

Det er lørdag kveld og jeg ligger nydusjet i en seng med rent hvitt sengetøy. Bare det er så deilig at jeg ikke engang kan beskrive det. Det virker som en evighet siden sist. Det som tipper det hele over på den merkelige delen av skalaen er at jeg ligger i et telt, som til forveksling kan tas for å være et hotellrom. Komplett med vannklosset og dusj. Midt ute i en ørken i nowhereland. Om femten minutter kutter de elektrisiteten og det blir bekmørkt. Jeg skal da sove. Alt det overnevnte burde jo tilsi at den saken skulle være biff, men det faktum at det også befinner seg en flokk skrikende bavianer på utsiden av den før nevnte teltduken gjør det litt mer komplisert.

Jepp. Du leste riktig. Skrikende bavianer.

Definitivt totalt surrealistisk å skulle sovne til akkurat de lydene. Kanskje til og med umulig. Det vil antageligvis den kommende timen vise.

For å oppklare. Jeg befinner meg nå i Masai Mara. Kenyas største naturreservat som grenser over i Serengeti i Tanzania. Vi er på turistsafari. Siden vi dro av sted fra Nairobi i dag morges har jeg sett flere hvite mennesker enn jeg har gjort på de fire andre ukene sammenlagt. Dette er altså et helt annet Kenya enn det som nå har rukket å bli ”mitt” Kenya. Man føler i stor grad at man er samlebåndsturist, men det er nesten verdt det. Etter ukesvis med ugali og kål klarer buffeten her på Siana Springs Lodge fint å skjule den noget bitre masseturismesmaken.

Vi har slått på stortromma og flotta oss til. Dette er uten tvil det mest luksuriøse jeg har opplevd her i Afrika. Om mulig også i verden sånn generelt. Det er virkelig utrolig. Vi har egen privatguide og tjener som passer på teltet vårt når vi ikke er her sånn at bavianene ikke skal bryte seg inn (!!??!) Vi har svømmebasseng og privat servitør ved alle måltider. Vi blir varta opp så det nesten er sjenerende og må virkelig legge om hele tankegangen vi har opparbeidet i løpet av måneden som har gått. Nå er vi turister. Ikke en del av en familie. Av dagliglivet og pratiske hverdagsgjøremål. Vi er fire av mange vestlige besøkende som holder Kenyas turismehjul gående.

Det er høysesong her i Masai Mara på grunn av gnuvandringen – så vi er langt fra alene. Safaribilene kjører nesten i kø. Men det er allikevel en helt lammende opplevelse. Vi kom i dag, men har allerede vært på en kjøretur i nasjonalparken. Vi fikk oppleve elefanter på veldig nært hold og fikk se de enorme flokkene med gnuer som er på vei, eller nettopp har ankommet, fra Serengeti. Vi har sett sebraer, antiloper og masse vannbøfler. Det hele på to fattige timer.

Det blir nesten for mye.

I morgen skal vi ut på tur hele dagen, komplett med pikniklunsj og det hele. Målet er å få oppleve løver, flodhester, krokodiller og sjiraffer også. Vår egen personlige guide, Alfons, vet å behandle oss som de turistene vi er. På godt og vondt.

Jeg er ren, trøtt og mett på både inntrykk og fantastisk mat bestående av andre ingredienser enn maismel og bønner. Det er som om jeg har gått gjennom en portal og havnet i et slags parallelt Kenya. Et Kenya som har vært det hele tiden, men som jeg ikke har sett før nå. Jeg er glad for at jeg har fått oppleve det andre Kenya først og synes faktisk litt synd på de andre turistene. De som bare får se dette Kenya. Visst er det flott – men på ingen måte så varmt, inkluderende og fantastisk som det Kenya jeg har tilbrakt den siste måneden i. Å reise på den måten jeg har valgt å gjøre gir virkelig en opplevelse utenom de opptråkkede stier. Jeg ser det enda klarere nå. Og smiler stort.

Jeg er heldig. Forbanna heldig som får oppleve alt dette!

Jeg skal nå blåse ut stearinlyset som er den siste lyskilden i teltet, krype godt under dyna og forberede meg på en morgendag som antagelig blir like full av inntrykk som denne. God natt. Dere får påfyll i morgen!