Muthoni møter Matiba og Musa Gitau.

Det er bare to uker til jeg skal hjem. Litt under to uker, faktisk. Tiden har flydd forbi i en fart jeg ikke helt har klart å holde følge med. Jeg trodde at jeg nærmet meg å ha opplevd det jeg kunne rekke å oppleve i løpet av to måneder. Gårsdagen proved me wrong.

Som jeg har fortalt før, er kenyanere flest ufattelig gjestfrie, inkluderende og omfavnende. Jeg føler virkelig at jeg har fått en ny familie her nede – en stor en! Agnes behandler meg virkelig som en datter. Esther som en søster. Det er fint. Men det er ikke bare de som ser meg som en del av familien. I går ble Esther og jeg invitert med i familieselskap av en av Agnes’ beste venner Annie. Annie er som en ekstra mor for Esther og Annies egen datter er for tiden i Australia for å studere, så det var ønskelig at vi stilte villig opp som reservedøtre. Jeg fikk vite at familiemiddagen var utenfor Nairobi, og at dette var en ganske berømt og rik familie. Jeg fikk dog ikke helt med meg navnene. Så. Vel på vei i matatuen mot Nairobi måtte jeg spørre Esther igjen – hvem er det vi skal til? Matiba hvisket hun. Matiba? Det er da virkelig noe kjent med det navnet tenkte jeg. Og hvorfor hvisker du, egentlig? Vel – det er ikke sikkert alle i matatuen setter pris på at jeg nevner det navnet, politikk er ikke så enkelt her i Kenya.

Matiba hvem? Kenneth Matiba? Som i ham som antagelig hadde vært president hvis ikke det var for at Moi rigga valget en gang på nittitallet?! Han som satt i fengsel sammen med Raila Odinga og ble torturert fordi de kjempet for et demokratisk flerpartisystem? Kompisen til Koigi Wa Wamvere?

HÆ?! Skal vi på middag til DEN Matiba?!

Ja. Han er gift med Edith Musa Gitau. Eller Edith Matiba nå da – men husker du jeg fortalte om Musa Gitauene? Etterkommerne til han som var en av de første Afrikanerne til å bli ordinert som prest i den presbyterianske kirke? Han som blant annet underviste Jomo Kenyatta – den første presidenten i det uavhengige Kenya? Vel – det er den familien som har festen vi skal på. Men den holdes hjemme hos Edith og Kenneth siden de har så god plass.

JAVELJA?! Så vi skal på middag til en would have been president og hans latterlig rike og innflytelsesrike kone?! I feel underdressed!

Så ja. Der var vi. I går. På det som bare kan beskrives som et slektsstevne. På en ubeskrivelig stor farm utenfor Nairobi. Vi snakker sånn Hollywoodsize, altså. Titalls soverom og bad, enorme stuer, kjøkken med ansatte kokker. Utenfor var det ikke hage – men det jeg vil kalle et middels stort parkanlegg. Det hele er selvfølgelig gjerdet inn med høye elektriske gjerder, og doble porter. Igjen for å holde mennesker ute – ikke inne.

Det er jo absurd. Hva er oddsen for at jeg skulle havne der liksom?! Verden er latterlig liten og samtidig så veldig uforutsigbar. Jeg fikk til og med snakka med Kenneth Matiba selv. Da han satt fengslet under Moi-regimet fikk han et meget alvorlig slag som gjør at han er delvis lammet i halve kroppen og har vanskeligheter for å snakk, men han er tydeligvis klar som bare det. For vi snakket om Norge og om vennene (og fiendene) hans som har vært der i eksil og i det hele tatt. Dessuten fortalte han meg masse om Mombasa, hvor han bor til daglig. Jeg ble til og med invitert dit som hans gjest. Jeg tviler vel på om den invitasjonen noen gang blir effektuert, men det var like fullt ganske så stas.

Så ja. INNTRYKK. OPPLEVELSER. Så ubeskrivelig mange av dem.

Vel. Det forklarer litt over halve overskriften på dette innlegget. Den siste delen. Det sier dog ingenting om den første delen: Muthoni. Vel. Muthoni er meg. Jeg har fått mitt Kikuyunavn. Jeg heter nå Marte Muthoni (det uttales Mådåni). Muthoni betyr inngift slektning. Muthoni var dessuten Mumbis datter. Mumbi var i følge legenden den første Kikuyukvinnen. Det er et fint navn. Jeg kjenner jeg er litt stolt.

Muthoni er dessuten en av karakterene i boken ”The River Between” kunne en av lærerne på St.Josephs fortelle meg. Jeg er ikke sikker på om jeg fikk med meg alle detaljene, men Muthoni var en kvinne som trosset sin far (som hadde konvertert seg og sin familie til kristendommen) og valgte å la seg omskjære. Muthoni ønsket å opprettholde Kikuyusk tradisjon, om mente hun ikke ville føle seg som en ekte kvinne hvis hun ikke lot seg omskjære. I følge læreren var hennes ønske å kombinere det tradisjonelle med det nytenkende, med det ble en for vanskelig oppgave. Muthoni døde av komplikasjoner i etterkant av omskjæringen. Muthoni var en ambisiøs kvinne, sa han, og mente jeg burde være fornøyd med navnet. Det er jeg.

Bortsett fra møter med presidentkandidater og innlemming i stadig større familieenheter går dagene sin vante gang her i Murang’a. Jeg underviser, kjører milevis i matatuer, vasker klær, lager mat og har det fint. Siste time er på tirsdag. Da tror jeg turen går mot Mombasa via Nairobi før vi ender opp her i Murang’a igjen en gang tidlig i uka etter. Da blir det farvel med min nye familie. Det blir rart og sikkert ganske vemodig – men jeg gleder meg like fullt til å komme hjem. Jeg gleder meg til å ta en lang varm dusj og til å spise sushi. Men mest av alt gleder jeg meg til å være anonym igjen. Til å ikke bli beglodd det øyeblikk jeg beveger meg utendørs. Til ikke å ustanselig bli spurt om penger. Til å få sitte i ro og mak på bussen uten at noen poker på meg og drar meg i håret. Jeg gleder meg til å bare være en av mange.

Men gi meg en måned med det overnevnte, så skal du nok se jeg savner Kenya igjen også. Det er nok bare å innse – jeg legger igjen en liten del av hjertet mitt her. Sånn har det bare blitt. Det er fint. Og grunnleggende menneskelig.