Om te, trippelseier og teltbryllup. Og mye, mye mer.

Det har skjedd så mye den siste uka at jeg ikke helt vet hvor jeg skal begynne. Sist jeg skrev satt jeg i et skur i Gatundu og frøs. Nå er jeg tilbake i varme og trygge Murang’a. Sola skinner. Eller akkurat nå gjør den jo ikke det da, for det er kveld. Men det er varmt utendørs og behagelig kjølig innendørs. Ikke fuktig og kaldt og lungebetennelsefremmende. Bare deilig. Vi kom hit i går kveld, det vil si mandag kveld. Alle tre danskene og jeg. I dag har dagen gått med til å vaske typ alle klærne jeg hadde med hit. Jeg har faktisk vasket så mye klær at fingrene mine skavet og blødde. Det er ganske badass synes jeg. Det tar på å være kenyansk husmor. Resten av dagen har bestått av tur til markedet for storhandel etterfulgt av motorsykkeltur hjem nettopp fordi man har gjort storhandel og deretter middagslaging. Danskene og jeg har gjort vårt beste for å diske opp med wraps med en slags kenyansk vri. Det ble sånn tålelig bra. Guacamolen jeg mekka er dog muligens den beste jeg noensinne har laget. Og det sier jo litt. Hva det gjør å ha avocadotrær lett tilgjengelig!

Vi har tilbrakt helgen i Nairobi. Der har vi vært både i bryllup og på Afrikansk mesterskap i friidrett. Vi har dessuten fått oppleve det totalt dysfunksjonelle kenyanske politivesenet på kloss hold. Mer om det snart. Tenkte jeg først skulle fortelle om mine siste dager i Gatundu.

I Gatundu er det utmerket klima for å gro både kaffe og te. Så da gror de det da. Alle bøndene der oppe. I landsbyen vi bodde var det te som var den store greia. Temarker så langt øyet kunne se. Jeg kan med hånden på hjertet si at Gatundu er et av de vakreste stedene jeg noensinne har vært. De siste dagene vi var der viste det seg også fra sin beste side. Temperaturen steg, sola kikket frem og jeg fikk dessuten debutere som teplukker. Jeg ser dog ikke for meg en karriere i den bransjen – det hadde gått måneder, ja kanskje år, før jeg gikk i pluss.

Uansett: familien Camilla og Maria har bodd hos de siste ukene har en lang fjellside med tebusker og vi fikk være med eldstesønnen Steve for å plukke. Jeg tror strengt tatt vi egentlig bare sakket ham så han fikk gjort langt mindre enn på en normal dag, men han satt om ikke annet stor pris på selskapet. Han plukket mer enn oss andre samlet på langt kortere tid. Mye mer. Jeg føler riktignok at jeg kan det meste om te nå. Steve gjorde en god jobb når det kom til å lære oss hva som er gode blader å plukke og hva som er dårlige. Trikset er å finne skuddene som består av two leafs and a bud. Det er de som regnes som de beste.

Dette fikk vi også bekreftet da vi fikk personlig omvisning i landsbyens egen tefabrikk. Two leafs and a bud. Det er det som gir teen av høyest kvalitet. Vi ble, skritt for skritt, tatt gjennom hele prosessen. Fra friske teblader kom inn i tonnevis på store lastebiler til de kom ut som trakteklar te i alle kvaliteter. Ventilering og fuktredusering. Knusing, krønsjing og kutting. Fermentering og til slutt tørking og sortering. Det var faktisk ganske kult å se hele prosessen. Det som var enda kulere var å få vite at det er bøndene selv som eier fabrikken. Det er de som har bygget den opp og hvert år deles fabrikkens overskudd ut til alle bøndene basert på hvor mye te de har levert gjennom året. Det varmer et sosialisthjerte å se at sånne løsninger faktisk fungerer.

Vi fikk riktignok ikke lov til å ta noe særlig bilder inne på fabrikken, så dere får ta til takke med bilder av meg som plukker te i skyggen av et avocadotre. Det får være eksotisk nok. Vi traff til og med en kameleon der ute i all teen. Den var avsindig kul! Kodak moments på en snor sier jeg bare.Men ja. Etter kalde dager i Gatundu gikk altså turen til Nairobi. Litt storbyliv var på sin plass. Sånn for å virkelig merke kontrastene mener jeg. Vi fikk kapret er par senger på hostelet Esther vanligvis bor på når hun er i Nairobi på skole. Det er et sånn langtidshostel, nesten som et internat, men man kan få seng for bare et par netter også. Det fikk vi. Det var et fint hostel kun for jenter. Med seng og tre daglige måltider i tre døgn for under 100 kroner. Og det var hvit pris. Eller i alle fall i siste øyeblikkpris. Det er latterlig hvor billig – og dyrt – man kan få ting her.

For i Nairobi finnes alt. Og man finner side om side. Fredag ble tilbrakt ruslende rundt. Jeg er fortsatt ikke overbegeistret altså. Nairobi er i min bok støvete og bråkete. Jeg får altså ikke helt taket. Men det er interessant å se kontrastene. Luksusleiligheter og hus med sikkerhetsvakter og høye gjerder tett oppå bygg av pappesker og bølgeblikk. Det slår meg at her i Kenya er de fleste gjerder bygget for å holde mennesker ute – ikke inne. Vi kjørte forbi noe vi først trodde var et fengsel, men raskt forsto at egentlig var et luksusområde. De rike bygger gettoer og stenger elendigheten ute. Jeg kan på en måte forstå dem, men blir trist av å se det allikevel. Man blir konfrontert med virkeligheten på en litt for direkte måte. Det tærer litt. Men herregud – det gjør også at jeg blir enda mer takknemmelig for det jeg har. For fyttihælvete altså – jeg er privilegert!

Det finnes det riktignok mennesker i Kenya som er også. Og på lørdag ble vi, tro det eller ei, invitert i bryllupet til en av dem. Bryllup er en big thing her – jo rikere man er jo flere gjester har man. Mange gjester er med andre ord status, og da inviteres rubb og rake. Dette var bryllupet til en kollega av Gonzee, som er en av de gode vennene vi har fått her nede. Han og kjæresten hans Cathy dro oss med. Vi raska frem det peneste tøyet vi hadde med oss og troppa opp. Det var en fin opplevelse. Mye er veldig likt hjemme selvfølgelig, selv om stemningen i kirken er ganske annerledes. Langt mer applaus og hyling og gøyale ting. Det jeg dog likte aller best var at hele brudefølget danset ut av kirken. Dansing er en veldig viktig del av bryllupsseremonien, i alle fall for Kikuyuene. Jeg tror det gjelder for alle kenyanere egentlig, men er ikke helt sikker. Mens brudeparet ble fotografert fikk vi femhundreognoe andre mat. I et stort telt. Sittende på plaststoler på rekke og rad. Bord var ikke så viktig, for så fort maten var spist var det tid for mer dans. Vi gjorde vårt beste, men man føler seg unektelig som en stiv pinne der man brekker seg fremover blant hundrevis av mennesker men langt bedre rytme og koordinasjon. Men gøy varre lell. Så var det taler. Endeløse lister med mennesker som skal takkes. Som hjemme.

Men kaka. Den tok kaka.

Hah!

Det var mer enormt enn i noe bryllup jeg har vært i. Her har de amerikanske tradisjonene fått fullt fotfeste virker det som: jo større jo bedre. Bruden og brudgommen skjærer det første stykket, også denne delen var velkjent. Men man stopper ikke der . Neida – brudeparet skal så servere kake til ALLE gjestene. Jepp ALLE. Det tok tid. Vi var tradisjonen tro bak tidsskjema. Jeg har fortsatt til gode å oppleve at noen holder en avtale i dette landet. Klokka to betyr fire. Tre hvis du er heldig. Selv i et bryllup. Så de måtte speede opp den prosessen litt. Det gjorde ingenting.

Jeg var kake (hah igjen!) etter en full dag i bryllup, og det kalde været i Gatundu har etterlatt meg med en aldri så liten øreinfeksjon. Så da de andre dro ut på byen på kvelden valgte jeg å bli hjemme på hostelet og lese bok. Det blir ikke akkurat mye alenetid her. Det tærer litt på kreftene, det må jeg ærlig innrømme. Jeg har knappast vært alene noe annet sted enn på toalettet den siste måneden. Det er jeg ikke vant til, og det er definitivt det jeg savner mest.

At jeg ble hjemme var dessuten kanskje like greit. Kun fem hundre meter fra hostelet ble veska til en av danskene snatcha. Utrolig nok hadde et par av kokkene som jobber på hostelet bestemt seg for å holde et øye med dem, da de tenkte at tre hvite jenter garantert kom til å få problemer på kveldstid i området vi befant oss. Så. De så det hele, fulgte etter tyvene, fikk tak i politiet og fikk advart dem. So far so good. Politiet her nede er jo ikke riktig navla på noe område, så de valgte å løsne skudd! Jepp SKUDD. For å få tak i tyvene som hadde gjemt seg på et tak. Dæven ass. Men de fikk altså tak i dem. Angivelig uten at noen strøk med. Litt massivt, men allikevel.

Men historien stopper ikke der. Status er altså at tyvene er fanget og politiet har veska med danskens eiendeler. Matronen på hostelet får varslet Esther (som på dette tidspunktet er sammen med dansken) om akkurat det. Alt dette skjer før de rekker frem til en politistasjon for å anmelde tyveriet. Strengt tatt er det egentlig her historien starter. For politiet nekter jo å gi tingene tilbake.

Pengene har de tatt og delt seg i mellom, og kameraet og mobilen er det helt tydelig at betjenten vil beholde. For å vise hvor mye makt de har velger de også å piske tyvene. I den troen om at dansken da mener justis er oppnådd. Det gjør hun jo på ingen måte. Denne historien er lang og har mange små avstikkere, men for å korte det ned: dansken måtte dra hjem. Uten ting og uten noen anmeldelse. For den nektet politiet å skrive ut. Så søndag ble tilbragt på telefon med ambassade og forsikringsselskap og på mandag var det på nytt tilbake til politistasjonen. Da dro vi mannssterke og selv da varte seansen fem timer. Frem og tilbake: Nei, du får ikke tingene. Vi må sette igang en rettssak, du og alle som var med deg må bli her i Nairobi. Dere er vitner. Tyvene skal straffes. Tingene dine er bevis. Ja, vi har dem men de er låst inne i et skap og han som har nøkkelen er ikke her. Nei. Vi veit ikke når han kommer. Gi oss den forklaringen en gang til. Nei. Vi har ikke tingene dine. Jo forresten vi har dem, men du kan bare ikke få dem. Okay – du har ringt den danske ambassaden?

Ådasåhereralletingenediveværsågodbeklagerhaenfindag!

Så tingene kom til rette. Med unntak av pengene hun hadde da. De ligger trygt i lomma på politibetjenten. The Kenyan Way.

Lørdag fikk vi på den andre siden oppleve ”fordelene” med det korrupte politiet. Det har nemlig vært Afrikansk mesterskap i friidrett i Nairobi, og på søndag dro vi for å se. Første tegn på særbehandling kom allerede ved inngangen til stadion. Flere hundre afrikanere stod i kø, og det var tilløp til slåsskamper sånn at bevæpnet politi måtte bryte dem opp. En av dem vinket oss imidlertid rett inn, forbi de sinte massene. Jeg har plukka opp såpass med Kiswahili at jeg forsto at de ikke var særlig fornøyde med at Mzunguene slapp inn og ikke de. Det har jeg jo full forståelse for. Deretter ble vi vinka forbi tre innganger og kom så til en liten en. Med vakt og metalldetektor. Nok en militærpolitimann vinket oss inn, gjennom metalldetektor og sikkerhetssjekk og vips var vi på VIP-tribunen. Rett ved målstreken. Blant journalister, utøvere og funksjonærer. Det var jo en fantastisk opplevelse. Kenya to trippelt på 5000 meter og stadion kokte. Men det har jo en bismak. Vi fikk denne opplevelsen utelukkende fordi vi er hvite. Det er ikke helt lett å svelge.

Vi er altså tilbake i Murang’a og det er her jeg skal være de kommende ukene med unntak av neste helg når vi drar på skikkelig turistsafari til Masai Mara. Skolene har fortsatt ferie, så jeg leiter etter andre ting å fylle dagene med. Den ene dansken hadde dessuten tatt med seg en gjeng leker som hun hadde lyst til å donere til et barnehjem. Så. I dag var vi på besøk på KENWA Childrens Home. KENWA er en forkortelse for Kenya Network of Women Living with Aids. Det er en organisasjon som driver både oppsøkende virksomhet i de rurale områdene, har helsetilbud for smittede mødre og barn og driver også altså barnehjem for barn som har blitt foreldreløse på grunn av AIDS. Rundt omkring i hele Kenya. Helter. Superhelter hele forbanna gjengen. Det var en sterk opplevelse. Tunge historier om alt fra voldtekter og seksuelt misbruk og generell stigmatisering på grunn av manglende og feil informasjon om både viruset og sykdommen. Og alle de triste kvinneskjebnene. Det er urettferdig og slemt og man føler seg så latterlig privilegert og hjelpesløs på samme tid.

Ikke hverdagskost. Men allikevel så utrolig fint, for ungene ble så glade. De som jobber der har jo ikke masse av tid til overs til leking og prating og vanlig omgang. Vi snakker typ tre ansatte på nærmere femti barn, så det er liksom det mest basale som ivaretas. Forståelig nok. Jeg skal tilbake. Flere ganger. Det er fint. Barna er fra to år og opp til atten, så det blir både leking og prater om typ det samme stoffet vi underviser om på skolene. Det er skummelt og veldig fint. Hands on experience. Jeg liker det godt! I morgen skal vi dessuten besøke et såkalt Rescue Senter, som slik jeg forstår det fokuserer på å hjelpe gatebarn og litt eldre foreldreløse. Kanskje blir det litt jobb på meg der også. Dagene skal nok fylles.

Nå er det onsdag kveld. I dag har ca 70% av de 12 millionene kenyanere som er registret for å stemme, levert sin stemme. YES or NO? Det vites ikke enda. Klokka har nettopp passert 22.00 og jeg er i gang med min føste og antageligvis eneste kenyanske valgvake. Enn så lenge leder YES. Som antatt. Men det kan endres i løpet av natta. Men etter all sannsynlighet våkner jeg i morgen opp i The New Kenya. Lurer på om det er veldig annerledes det gamle?