Om store og små spørsmål…

Dagene blir til uker her i Kenya. I dag er det nøyaktig en måned igjen av mitt opphold her. På den ene siden føler jeg at jeg har vært her en evighet. På den andre siden kjennes det ut som om det var i går jeg gikk på flybussen i Sars gate. Tid er relativt.

Det er en ting jeg ikke har snakket så mye om i bloggen frem til nå; om en uke er det grunnlovsvalg her i Kenya. Det er den store tingen. Det alle snakker om hele tiden. YES or NO? NO or YES?

What do you think?

Det spørsmålet får vi til stadighet. Det er vanskelig, ja tilnærmet umulig, å svare. Jeg har forsøkt å sette meg inn i hva det strides om, og begynner å komme up to date. Jeg har dog ikke lest verken den gamle grunnloven eller det nye forslaget i sin helhet så ta denne gjengivelsen med en klype salt.

Det store spørsmålet er altså om Kenya skal få en ny grunnlov. YES. Eller beholde den som nå gjelder. NO. Skjelettet i den nye er det samme som den gamle, men på noen viktige områder er det forslag om endringer. En av endringene går på abort. Per i dag er det illegalt, men det praktiseres allikevel. I svært uordna former. Agnes kunne forrige uke fortelle meg at den vanligste dødsårsaken blant gravide kvinner faktisk er abort. Fordi det utføres av ukyndige mennesker og under forhold som på ingen måte er sanitære. I det nye grunnlovsforslaget er det en paragraf som åpner for at ”trained health personell” kan få utføre abort hvis morens liv står i fare. Det er altså snakk om en oppmykning. NO-siden har to hovedinnvendinger til denne endringen. Den ene går på at formuleringen ”trained health personell” er en for generell kategori. Strengt tatt vil en tannlege, eller en farmasøyt da kunne utføre en abort. Hevdes det. Den andre innvendingen handler i større grad om tro og religion: abort er en synd og man kan ikke tillate det selv om morens liv skulle stå i fare. Politikk og religion er jo aldri eksplosivt å blande. Aldri.

En annen stor endring er at man vil fjerne fysisk avstraffelse. Det skal ikke lenger være lov for lærere å slå barn. Det skal innføres strengere straffer for kone- og barnemishandling. Det er det mange som ikke ønsker. Det går på tvers av mange dyptgående stammekulturer. Og stammer er en big thing her i Kenya. Det skal jeg snart fortelle mer om.

Det nye grunnlovsforslaget begrenser dessuten presidentens makt betydelig. Det er dog sterkt influert av amerikanske lobbyister. Det er det mange Kenyanere som har problemer med. Kenyaskættede Obama er både superhelt og superskurk. De kommer an på hvem her du spør. Men at det snakkes mye om hans innflytelse på Kenya, om amerikansk innflytelse generelt – det er det ingen tvil om.

Hovedstridsgrunn nummer tre dreier seg om ”ovnership of land”. Land og eiendom er livsviktige ressurser her i Kenya – og kimen til mang en uenighet. Det er mange mennesker høyt oppe i den politiske systemet som har skaffet seg enorme landressurser på mer eller mindre (mest mer) ulovlig vis. Disse vil naturlig nok ikke at den nye grunnloven skal få gjennomslag. Da vil de miste mye. En av hovedtalspersonene for NO-siden er tidligere president Daniel arap Moi. Nåværende president Mwai Kibaki, er på sin side en YES man. Det samme er størsteparten av den sittende regjeringen. Det er altså et valg som i stor grad kan kokes ned til det gamle versus det nye, det konservative versus det mer liberale, tradisjoner versus nytenkning. Det er store spørsmål. De fleste vi har snakket med tror at YES vil vinne – noen av den enkle grunn at det er den siden den sittende regjeringen støtter. Det er nok en passende antagelse. De herskendes tanker er de herskende tanker. Men man er ikke sikre. Neste uke vet vi.

Det er spennende, og litt skummelt, å være i et relativt fremmed land under en så stor begivenhet. De fleste her i Kenya, og antageligvis også der hjemme i Norge, husker fortsatt de grimme opptøyene i kjølvannet av valget i 2007. Kenya ses på som et av de fredeligste landene i Afrika, men i 2007 smalt det altså godt. Det sitter i befolkningen enda og noen frykter opptøyer i forbindelse med valget neste uke. Media er ikke med på å dysse denne frykten ned. Vi får dog opplyst at det kun er enkelte områder de er bekymret for – disse opplysningene får vi både fra våre vertsfamilier og fra media. Det sentrale høylandet, her vi befinner oss, antas ikke å være et av de farlige områdene. Først og fremst fordi det ikke er så stor stammevariasjon her. Stammer har en veldig viktig rolle i den Kenyanske samfunnet. Det er totalt 42 ulike stammer, og variasjonen når det kommer til kultur, tradisjoner, språk og skikker er enorm. Det sentrale høylandet er i all hovedsak dominert av Kikuyuene – den største av stammene. Områdene man frykter opptøyer i er i det nordlige Kenya - mot den Somaliske grensen - og i vest. I disse områdene finnes mange av stammene, i større og mindre grupper. I forbindelse med store begivenheter, som jo et grunnlovsvalg er, har stammeulikhetene en tendens til å blusse opp. Sånt blir det opptøyer av.

Så vi tar våre forhåndsregler. Holder oss unna de antatt farlige områdene. Vi kommer heller ikke til å oppsøke de store byene neste onsdag, selve dagen for valget. Men ja. Det er spennende å observere en slik prosess. I et helt annet land. I et helt annet system. Og som før nevnt – litt skummelt. Men jeg føler meg helt trygg altså. Det er ikke sånn skummelt. Bare at man er litt var. Litt på alerten. Og det er nok bare lurt og sunt.

Det var de store spørsmålene. La meg så snakke litt om noen små også. Eller litt mindre er de i alle fall. Sånn i den store sammenhengen. De riktig små tingene skal jeg spare helt til slutten av dette innlegget. Som før nevnt har vi mye ledig tid på dagtid. Mye av den tiden blir denne uken tilbrakt med lærerne på skolen vi bor på. Vi blir spurt opp og ned om alt. Om Norge og Danmark. Om politiske systemer, utdanningssystemer, velferdsordninger, giftemål, kultur, klima, natur, økonomi. You name it.

What is the biggest difference between this country and yours? Could I get a job if I come there? Can you take me there?

Det siste blir vi spurt om til stadighet. Av barn, unge og voksne. Vi sier som sant er at det kan vi ikke – og at livet som imigrant i Skandinavia på ingen måte er et enkelt liv. Vi forklarer at selv om man er lærer eller sykepleier her får man ikke automatisk jobb i Norge som det. Snarere tvert imot. De fleste forstår. Andre mener vi er egoistiske i landene våre. Vi som har det så bra – hvorfor kan vi ikke bare hjelpe? Det blir noen tunge diskusjoner.

Og noen litt lettere. Eller i alle fall mer humoristiske. I dag fikk vi vite at det faktisk er en ganske utbredt myte i Kenya at Europeere har sex med dyr. Særlig med hunder. Dette er ikke noe bare noen få tror, men det er faktisk formidlet gjennom media og viktige opinionsledere. Vi måtte lettere sjokkerte og leende avkrefte dette og fikk med ett de rare blikkene vi har fått når vi har spurt om det er okay å klappe hunder satt i ett litt nytt lys.

Mytene er mange og vi gjør vårt for å rive dem ned.

For å ta det ned til det lille. Det minste faktisk, så tenkte jeg at jeg skulle avslutte med en liten oppdatering på hva som har skjedd siden sist med Eniaci og Paloma og Macarena og Carlotta og alle de andre. For det skjer ting fort i disse såpene. Jeg har for øvrig funnet ut at den er Mexikansk og ikke Italiensk. Samme kan det være. The bold and the Beautiful kan uansett gå å legge seg – her er det fremdrift. Vi følger med, så trofast vi kan. Det har faktisk kommet dit at jeg har begynt å glede meg til kveldens episode. Det skjer med andre ord ikke så mye her om kveldene. Vel. Altså. Bilulykken Eniaci og Paloma havnet i var ikke fatal. De overlevde begge to. Men gleden ble kortvarig – kun få dager etterpå døde Eniaci av det alle tror er et hjerteinfarkt. Men vi seere vet bedre. Selvfølgelig er det Carlotta som igjen har skylden. Hun forgiftet Eniaci med Bella Donna for å forhindre ham i å gifte seg med Paloma. Hun fikk det som hun ville. Paloma er tilbake på den katolske kostskolen og Carlotta har henne der hun vil ha henne. Paloma sørger selvfølgelig stort over tapet, men har også en indre konflikt da hun begynner å få varme følelser for Eniacis beste venn; Emiliano. Følelsene er gjensidige. Alt dette (og mer til) på en drøy uke. Ikke så ille – hva?!