Det går dager...

... det går uker. Jeg er tilbake i Murang’a. Sammen med dansken. Vi har hatt en ny undervisningstime i dag – og vi er virkelig popstjerner altså. I dag var det faktisk en som spurte om jeg var rockestjerne. Fnis. I morgen drar Helene og jeg til ”hennes” distrikt. Vi blir der i to dager og gjør ferdig de undervisningstimene hun har avtalt. Så dropper hun prosjektet der. Det er virkelig helt vannvittig hvor dårlig organisert det hele er. De har tatt oss hit midt i eksamenstida og lærerne har virkelig problemer med å vie oss tid – noe jeg har full forståelse for. Og de som har ansvaret for den sentrale administrasjonen i Nairobi følger oss ikke opp. I dag har vi til og med funnet ut at de har tilbakeholdt penger vi har gitt dem. Penger de har lovet at de skal gi vertsfamiliene våre. Det holder jo ikke mål i det hele tatt. Så vi har, høflig men bestemt, sagt at vi skal ha hvert øre tilbake og at vi ikke kommer til å la oss bruke som ansikter for prosjektet. Vi har alle dog opparbeidet et godt forhold til skolene og vertsfamiliene og kommer til å fullføre det vi har avtalt på grunn av dem. For eksempel, siden jeg er i Esther og Anges’ hjemby vil det være dem det går utover hvis prosjektet ikke går bra. Det vil jeg jo på ingen måte være ansvarlig for, så jeg vil gjøre alt for å sette dem i et godt lys. Det har dog ingenting med prosjektet som helhet å gjøre. Vi skal til Nairobi i helgen på en AISEC-samling og der kommer vi til å fortelle dem hvor landet ligger og at vi ikke lenger er å regne som en del av prosjektet. Dette er jo den korte versjonen av en veldig lang og innvikla historie, men dere trenger strengt tatt ikke vite mer. Det som kommer til å skje er altså at vi fullfører (for vårt vedkommende i alle fall) Helenes distrikt i morgen og på onsdag. Så drar vi tilbake og gjør ferdig siste time på Mumbi Girls på torsdag. Deretter blir det Nairobi, konferanse og oppgjør med AIESEC i helga. Neste uke drar vi ut i distriktet til de andre danskene, for der funker det ganske godt. Vi blir der, blir med dem på noen av skolene og kanskje får vi til og med jobbe litt på te-markene der. Det går også rykter om at vi muligens får dratt til Mount Kenya. Det hadde vært knalltøft! Når det igjen nærmer seg helga danskene med oss tilbake hit for å hilde på Agnes og Estherx2. Det har de nemlig veldig lyst til. Både danskene og Estherene og Agnes.

Første uka i august er det grunnlovsvalg her i Kenya. Da er alle skolene stengt og alle er opptatt med det, så vi tenkte vi skulle være turister. Vi håper å få sett Masai Mara, og kanskje til og med dra inn mot Viktoriasjøen. Vi får se hvor lenge pengene rekker. Deretter kommer Helene og jeg og kanskje også Camilla (en av de andre danskene) til å dra tilbake hit til Murang’a. Maria (den siste dansken) drar hjem noen uker før oss. Vi drar tilbake til Murang’a fordi Esther og Agnes har fiksa nye skoler her – strengt tatt uavhengig av prosjektet. Mest fordi de vil at vi skal ha noe å gjøre og fordi det er viktig for dem å ikke tape ansikt i sitt eget distrikt. Vi blir her de to neste ukene av august og jobber. Så er planen å avslutte hele oppholdet med å dra til Mombasa på skikkelig turistferie for å slappe virkelig av og fordøye det hele. Så er det jo plutselig tid til å dra hjem igjen. Det kommer nok til å gå overraskende fort. Jepp. Der har dere timeplanen. Den blir sikkert endret, men vi er i alle fall ikke bundet opp av AIESEC lenger. Det er virkelig ikke deres fortjeneste at dette fortsette å være en fantastisk opplevelse.

For det er det virkelig. Jeg skrev kort om turen til Nyeri og Aberdare. Det var supert. Vi fikk - gjennom en av de som jobbet på stedet vi bodde – tak i en lokal helt med en rusten men funksjonell Land Rover. Han ga oss (etter lange forhandlinger) en svært god pris på en safari. Han var en artig skrue og jeg lovet å fortelle alle vennene mine på internett om ham. Han var veldig opptatt av internett og at han måtte få en web-page for å få bisnissen sin opp på fote. Men han visste egentlig ikke helt hva en web-page var. Uansett, han gav oss en fantastisk opplevelse, selv om vi måtte ta en alvorsprat med ham i forhold til det å drikke og kjøre bil kvelden før vi dro. Det er de nemlig ikke så opptatt av her. Men han tok oss alvorlig og drakk ikke før vi var tilbake fra Safarien. Uansett: det helle var klisjéaktig vakkert: vi fikk sitte på taket av Land Roveren mens han guidet oss rundt. Vi så bavianer, vortesvin, bøfler, masse flotte fugler, antiloper og ikke minst elefanter. Det var veldig kult. En hel flokk. Men unger og alt. Majestetisk er det eneste ordet jeg kommer på. Herregud – jeg kan ikke engang begynne å beskrive det. Det var bare flott. Ja. Vi stopper der.

Vi begynner å bli ganske gode på å ta oss rundt i matatos. Innkasterne prøver selvfølgelig å ta overpris hver gang, men vi møter forberedt og det er ikke mer enn et lite blikk, et skeivt smil og en: no – that is not the price everyone else pays så er vi å regne som locals og blir behandlet deretter. Det vil si at vi stues sammen med altfor mange andre og tar i vei ut på den kenyanske landevei. Ofte etter å ha ventet LENGE. Det er nemlig ikke snakk om faste avgangstider – man kjører når matatoen er full. Går mange av stopper man i en eller annen by på veien og venter der til den er (mer enn) full igjen. Så å si hvor lang tid en tur kommer til å ta er umulig. Rett og slett. Så man legger inn gode marginer og tar med bok, snacks og masse vann. Og bøtter av tålmodighet. Selv om matatoskillsa mine har økt betraktelig klarer jeg ikke helt å venne meg til trafikkreglene her. Eller det er vel strengt tatt den komplette mangelen på trafikkregler jeg ikke klarer å venne meg til. Turen fra Nyeri, via Karatina var som et to timers chickenrace. Dæven ass. Men – det går jo merkverdig bra. Jeg har ikke vært vitne til en eneste ulykke så langt. Håper det kan forbli sånn resten av oppholdet også.

I dag på skolen fikk jeg forresten mitt første spørsmål om homofili. Det kom anonymt. På en lapp. De mista munn og mæle da Helene og jeg kunne fortelle at homofili var både lovlig og rett så akseptert i de skandinaviske landene. Det er jo ulovlig her. Og utenkelig for de fleste. Det merker vi når vi snakker med lærerne også. De tror ikke det finnes homofile blant elevene sine. Selv Esther var skeptisk. Hun mente at homofili ikke var så vanlig her i Kenya. Helene og jeg kunne fortelle henne at det er det nok, men at mange lever i skjul og ikke lever ut følelsene sine av den enkle grunn at det er ulovlig. Det hadde hun nok ikke tenkt på og hun var villig til å modifisere utsagnene noe. Jeg tror dog det er lenge til jeg skal fortelle henne at jeg faktisk er homofil. Det får komme hvis hun noen gang gjør alvor av planene om å komme til Norge. Da må vi nok ta en prat J Dansken min er nå inneforstått med det hele. Det ble litt klønete når vi kom inn i en samtale om det å få barn. Jeg synes liksom det er helt greit å ikke fortelle om min seksualitet, men jeg synes det er vanskelig å lyve om det når jeg blir direkte konfrontert. Så ja. Jeg er delvis outa. Det er litt som en ny tenåringstid.

Nå er det snart tid for middag her i heimen. I dag er det bønner med gulrøtter og løk, ris og chapatti som står på menyen. Nam, nam. Så er det altså en (forhåpentligvis) god nattesøvn som venter før vi drar til Kirinyaga i morgen. Forholdene både der vi skal bo og undervise der, er langt mer primitive enn her. Det blir spennende med en ny opplevelse. Jeg liker at det blir så mange av dem. Og at de er så varierte som de er. Dette er virkelig en dannelsesreise.

For å avslutte med noe helt annet: jeg har funnet ut at dere kan ringe og sende meg så mye sms dere bare vil uten at det koster meg et rødt øre. Det er dere det blir dyrt for. Bare så dere veit det. Har fått fiksa mer stabilt nett også, så jeg logger på Skype så ofte jeg kan. Send meg gjerne en melding på fona om dere tenker å være online på kveldstid – jeg skulle gjerne ha snakket med flere av dere! De kommende dagene blir det dog lite nett. Det er visst ikke særlig med dekning dit vi skal i Kirinyaga. Men ja: jeg er langt mer online enn jeg hadde regnet med å være og ser gjerne kjente fjes. Nå skal jeg gå å hjelpe til med middagen. Over og ut fra tante reisende Marte for denne gang.