Det er søndag. Jeg sitter på en madrass inne på en nedlagt kaffeplantasje en time utenfor Nairobi. Her har jeg tilbrakt helgen på det som går for å være en konferanse. For meg minner det mer om et russetreff. Jeg er sliten. Og føler meg gammel. Det er ikke en negativ følelse. Bare en erkjennelse. Når jeg bare er sammen med danskene tenker jeg ikke så mye på at jeg er den eldste her, men nå i helgen har vi vært sammen med en gjeng studenter fra universitetene som driver prosjektet. Da blir det klart for meg at jeg er eldre enn dem alle. Jeg er veldig ferdig med å være oppe hele natta og drikke vodkashots som tjueen år gamle gutter påtvinger meg. Herregud. De er søte og engasjerte, men jeg føler litt at jeg er på jobb når jeg er med dem. De kenyanske studentene altså, ikke danskene. Men herregud – jeg skal ikke skjære alle over en kam: jeg har møtt noen superflotte mennesker denne helgen, som jeg forhåpentligvis kommer til å ha kontakt med også når jeg kommer hjem. Når det kommer til behov for nattesøvn og manglende interesse for shotting så er jeg et mindretall. Så ja: jeg la meg tidlig og var veldig glad for at jeg hadde med noen par ørepropper fra Norge. Jeg er sliten, men faktisk uthvilt. Man venner seg til så mangt. For eksempel til å sove gjennom øredøvende listepop og fylleskriking. Bare man er trøtt nok går det godt.
Grunnen til at jeg er sliten er nok i større grad at det er vanskelig å føle seg setteled når man drar fra sted til sted hele tiden. Jeg er i konstant reisemodus, og da er jo stressnivået høyere enn vanlig, og det er litt utmattende. I dag er denne liksomkonferansen over og vi drar ut til danskedistriktet. Der er det ikke så mye å gjøre, så jeg skal nok få ro over meg i dagene som kommer. Det blir bra. Jeg fikk stoppa innom en bokhandel i Nairobi i går og har fylt på med lesestoff. Bøkene jeg hadde med fra Norge er utlest. Jeg er back on track etter en lengre lesetørke. Mye takket være Johan Harstad. Det er fint. Jeg elsker jo å lese. Jeg hadde bare glemt det litt. 2009 var lydbokas år, men nå er jeg tilbake til papirboka. Det føles riktig. Det er litt som forskjellen på digital musikk og det å faktisk sitte med en skive i hånda. Lese infoen. Tekstene. Takkelister. Bakgrunn. Jeg liker jo det. Jeg hadde fylt iPoden min med lydbøker jeg hadde planer om å høre i løpet av disse månedene. Men iPoden har gått tapt. Den ligger enten igjen på flyet eller er hos en eller annen hustler i Nairobi. Jeg tror kanskje det siste, men det er ikke godt å vite. Så ja: nød lærer iPodløs kvinne å … lese?!
Nå har vi dessuten fått avklart ting med både prosjekt- og AIESEC-ledelsen i mye større grad. De har innrømmet at de har svikta på kommunikasjonsfronten og de har forstått at det var en ganske dårlig avgjørelse å ta seks interns inn i landet når det ikke er jobb til noen av dem. AIESEC-ledelsen viser seg å bestå av flotte og handlingskraftige mennesker. Vi har vært veldig uheldige med vår prosjektgruppe, og menneskene i den kan ikke regnes som representative for AIESEC som helhet. Men ja: nå er det uansett avklart. Det er godt. Så hva som skjer nå er at de har overført den nyankomne polske internen noen til et annet prosjek mens danskene og jeg kjører vårt eget løp resten av tiden. Vi er ikke lenger å regne som en del av Beyond the Horizon, men vi kommer til å avlevere en prosjektrapport på hva som funka og ikke funka før vi drar. Vi kommer også til å fullføre det som er satt opp av undervisning. Ikke fordi vi føler at vi skylder prosjektet noe, men fordi vertsfamiliene våre ikke skal bli satt i et dårlig lys og fordi skolene jo setter enorm pris på at vi er her. Dessuten har vi fått tilbake alle penger som var på avveie. Bygones. Fresh start. Fiks. Kort på bord. Jeg liker det best sånn.
Min ervervede familie i Murang’a har angivelig fikset ganske mye jobb for meg de to midterste ukene i august og jeg gleder meg veldig til å være i ro på et sted en litt lengre periode. Det er snakk om både barnehjem, flere skoler, sykehus og kanskje også et hus for foreldreløse tenåringer. Faktisk begynner jeg å glede meg til å være der alene, så jeg håper nesten det blir sånn. Jeg er langt tryggere nå. På alt. Da er det både lettere og ønskelig å ha litt tid alene. Frem til det blir jobb i Murang’a blir det som før nevnt en uke i danskedistriktet – fire nye skoler og forhåpentligvis en dag eller to som the laughing stock på en te-mark. Deretter blir det Masai Mara. Mer reising. Turistaktiviteter. Jeg er veldig glad for at det er tid til det også. Jeg får sett mange versjoner av Kenya. Ikke bare en. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: dynamikk. Det var jo det jeg kom hit for.
Jeg venter egentlig bare på at vi skal dra herfra. Innleggene på ”konferansen” er ikke spesielt relevante for oss da det i stor grad handler om rekruttering og drift av den lokale AIESEC-komiteen. Danskene ligger halvsovende i hver sin seng og ute duskregner det. Det er faktisk veldig kaldt. Jeg har ikke med meg nok varme klær. Men det er ikke bare bare å få kjøpt nye heller. Så jeg har gått tilbake til nittitallets store fashionhit: lag på lag. Det går flott.
Nå skal jeg rusle en liten tur og ta noen bilder som kan akkompagnere dette innlegget. Få litt frisk luft sånn at lungene mine er klare for noen timer i Nairobi-smogen. Jeg har ikke helt fått tak på den byen enda. Den er stor og støvete og møkkete. Jeg liker, så langt, det rurale Kenya lengt bedre. Men med de riktige guidene tror jeg også Nairobi kommer til å fengsle meg. Vi får se.
Det ble aldri tid til å poste verken blogg eller bilder i går for vi satte av sted, men jeg ser av noen av bildene som ble tatt at jeg umulig kan ha vært så uthvilt som jeg følte at jeg var. No matter. Det er blitt mandag. Vi har beveget oss opp i høyden. Vi befinner oss i distriktet Gatundu, som ligger betydelig høyere enn både Murang’a og Kirinyaga. Det er kaldt her. Vinter i Kenya. Det vil si rundt ti grader. Og det regner. Men det er altså helt usannsynlig pent. Skolen vi bor på er en internatskole for jenter og vi bor hos rektoren. Hjemmet hennes er av en standard som ville oppnådd betegnelsen ”skur” i Norge. Skuret er lite, men inneholder alt man trenger. Vi har til og med elektrisitet og innlagt vann. Kreative løsninger, altså. Jeg slutter ikke å la meg imponere. Skolen ligger på en liten høyde og vi ser utover langstrakte og veldig bratte te-marker når vi åpner døra.
Rektoren vi bor hos er en intens kvinne. Hun snakker mye og høyt og gjentar seg selv til det kjedsommelige. Men hun er overstadig lykkelig for å ha oss som gjester. Nesten til den grad at det føles litt rart. Vi får ikke løfte en finger. Alt blir servert. Ikke av henne selv, men av en liten armé av undersotter. Hun bare roper eller ringer og vips dukker det opp mat. Eller varmt vann så vi kan bade. Eller te. Jeg har ikke fortalt om teen. I Kenya drikker man MYE te. Hele tiden. Hver dag. Te med melk, og MASSE sukker. Allerede i løpet av de første dagene her forsto vi at det var lurt å be om å få dosere sukkeret selv, for den gjennomsnittlige mengden sukker i en kopp er vel sånn et sted mellom tre og fire toppede spiseskjeer. Dæven ass. Men ja. Denne teen dukker altså bare opp, så fort rektoren knipser med fingrene. I dag hadde hun dessuten slaktet en høne til ære for oss. Det er en big deal. Den var seig som fy, men allikevel merkverdig god. Det er lenge siden jeg har spist så mye som i kveld. Chapatti, kål og masse stekt høne. Nam, nam.
Vi har dessuten vært på en ny skole i dag. Standardmessig liknet den på skolene i Kirinyaga. Blikk og murskur. Men det hele virker enda gråere her. Jeg tror det har mye med været å gjøre. Juli er den kaldeste måneden, og vi er som nevnt relativt høyt oppe. Det er tåkete og kaldt. Det verste er dog at det er utrolig fuktig. Alt er fuktig. Hele tiden. Som om verden aldri blir tørr. Lungebetennelse er en av de mest vanlige dødsårsakene her. Jeg kan godt forstå hvorfor. Fattigdommen er lengt mer synlig her. Som sagt. Skur. Blikkskur. Uten noen form for isolasjon. Og det er ikke snakk om at man kan skifte til varme, tørre klær og fyre i peisen. Man har ikke varme, tørre klær. Ei heller peis.
Noe annet er at veldig få hus har elektrisitet. Enda færre tv. Brorparten av menneskene her har faktisk aldri sett hvite mennesker før. Ikke på bilder. Ikke på tv. I alle fall ikke i virkeligheten. Det er ganske absurd. Ikke at vi ikke har fått oppmerksomhet de andre stedene vi har vært altså, men her får det absurde proporsjoner. På skolen i dag var det flere av elevene som kløyp og poka og pirka på meg. De lurte på om jeg følte smerte. Og de ble helt satt ut av at man kan se blodårene på håndleddet mitt gjennom huden. Og fregnene. Og det røde håret. Ja. I det hele tatt. Man føler seg litt som et dyr når man står der og blir halt og dratt i og pirka og prikka på. Men at de setter pris på oss er det ingen tvil om. Om de ler med oss eller av oss er det dog ikke bestandig så lett å avgjøre. Viktig er det heller ikke. Vi sprer i alle fall glede.
Nå er det kveld. Vi går i seng før klokka passerer ti. Etter det skjer det ikke noe her. Det er egentlig ganske fint, for senga er definitivt det beste stedet å være. Under et tykt lag av tepper får man varmen i kroppen og kan høre regnet tromme på blikktaket mens man funderer over at hvor rart det er at det som likner et falleferdig skur kan være så vanntett.
Dansken ligger ved siden av meg og er i ferd med å sovne. Jeg tror jeg straks skal gjøre det samme. I morgen er det en ny skole, på onsdag har vi bitt invitert til den lokale te-fabrikken for å få omvisning og for å hilse på fabrikksjefen. Dere kan nok regne med å få gaver bestående av te-relaterte produkter når jeg kommer hjem. Det blir nok til det skal dere se.
Natt, natt. Over og ut for denne gang.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar