Stille dager i Murang’a Town

Det er den tredje dagen her i Murang’a Town. Om få timer skal jeg ha min første undervisningstime på Mumbi Girls High School. Vi har prøvd å få litt klarere svar fra de som styrer prosjektet rundt hva ”Life Skills” egentlig er. Det beste svaret vi har fått så langt er: ”You know – skills they need for life”. Etter litt googling og insistering på klarere retningslinjer har det kommet frem at det virkelig er snakk om ganske basic things. Vi skal snakke om det å være bevisste på at man er individer og ikke bukke under for gruppepress. Vi skal gi dem enkle verktøy med tanke på studieteknikker og måter å tilegne seg kunnskap på. Dessuten skal vi undervise i enkel IKT, typ bruk av mobiltelefoner, internett og tekstbehandling. Det er også et mål å introdusere dem til sosiale medier. På noen av stedene er det også snakk om undervisning med tanke på HIV/AIDS problematikk og generell seksualundervisning. Jeg er mer komfortabel med de delene av pensumet som er konkrete – typ IKT og studieteknikker og seksualundervisingen. Når det kommer til det som handler om selvbevissthet og fremtidsmuligheter synes jeg det hele unektelig føles ganske hyklersk. Det å komme hit som veldig privilegert og snakke til relativt fattige kenyanere om selvtillitt og mestring og troen på seg selv. Det er rart. Men alle her insisterer på at det vil falle i god jord. Bare det at det kommer noen utenfra med et helt nytt perspektiv på ting, er inspirerende får vi høre. Så jeg får svelge unna det hyklerske bismaken og satse på at de har rett.

I dag tror jeg at jeg skal snakke litt om Norge, hvordan jeg havnet her i Kenya og hvorfor jeg ønsker å være her. De elevene vi underviser er alle i det som kalles tredje og fjerde form, det vi si de siste årene på High School og skal (forhåpentligvis) om et år eller to begynne på College eller Universitet. For å få det til må de imidlertid ha relativt gode karakterer. Det er visst her vi kommer inn. Vi skal inspirere dem til å jobbe hardere og mer fokusert, sånn at de kan nå det målet. Det er visst også ganske vanlig at den gjengse skoleelev ikke har peiling på hvilke muligheter de faktisk har. Mange tror at de eneste yrkene som finnes er typ lege/sykepleier, lærer og nonne/prest. Når de ikke kan/har lyst til å bli en av de tingene er det vanlig (særlig for jenter) å bare gifte seg, starte familie og drive med jordbruk. Et av målene de som har startet prosjektet har er at vi skal klare å spre mer informasjon om at det finnes et utall av andre utdanningsmuligheter også her i Kenya. Så er det jo snakk om å da knytte disse ulike tingene sammen. Få dem til å bruke mobil og internett og sosiale medier aktivt slik at de kan finne ut for eksempel hvilke muligheter som finnes på de lokale universitetene.

Vel. Det var i alle fall planen. Det er nå langt senere på dagen. Faktisk har det blitt kveld, og min første undervisningstime er gjennomført. Til å begynne med synes de nok jeg var bare rar og snakket om snåle ting. Så jeg la litt om. Fikk dem til å stille spørsmål. Da var de raskt på gli. Hvordan er det i Norge? Utdanning? Det politiske systemet? Hvordan er menneskene? Er alle rare og røde og prikkete sånn som meg? Og hvordan er skolene? Lærerne? Guttene. Og vips var vi ved kjernen. Det forsto læreren også, så i morgen kaster vi visst litt av det tullete pensumet på båten for å snakke mer om forhold, sex og prevensjon. Jeg var litt redd for at det skulle komme en katolsk veto mot det med prevensjon – men heldigvis ikke. De var all opp for at jeg skulle snakke mer om det. Jeg er glad til. Dette er jeg jo komfortabel med. Så nå gleder jeg meg mest til i morgen.

De to andre ble sendt videre i dag. Det vil si, for briten ble det bare nok en mellomlanding. Hun fiksa ikke latrinen og de primitive forholdene og insisterte på å bli med tilbake til Nairobi. Dessuten er det litt kaos i prosjektet generelt. De lokale organisatorene har ikke helt tenkt på at vi er midt i eksamenstid – så skolene er noe motvillige til å plutselig bruke masse tid på oss. Det er jo sånne ting vi skandinaver regner med at er avklart – men tydeligvis ikke. Ikke at jeg skal skjære alle kenyanere over en kam heller. Agnes er også litt oppgitt. Hun synes ikke datteren og de andre har planlagt så godt, men hun elsker å ha besøk og sier jeg kan være her så lenge jeg vil så alt ordner seg jo.

I helgen er det dog tilbake til Nairobi. Jeg veit ikke helt hva vi skal forvente der, men det er visst noen møter og fester og det hele så det er bare å møte opp. Dessuten gleder jeg meg til å se resten av danskene igjen. Vi holder kontakt pr mobil og Skype (når det lar seg gjøre) men det er jo så mye som skjer at det blir fint å få snakka om det face to face. Jeg gleder meg ikke så mye til det som blir min første matato tur alene. Matato er en minibuss. Det er liksom greit nok, men de har ikke så mye trafikkregler i Kenya så jeg synes det er litt scary. Men det har gått veldig bra so far så vi satser på at det fortsetter på den måten. Veiene her ute i provinsene er av en eller annen grunn dessuten mye bedre enn inne i selve Nairobi, så man føler ikke like mye på dødsangsten. Turen inn til Nairobi tar ca halvannen time. I følge kenyanerne. Det betyr kanskje tre timer. Igjen: tid er relativt, altså. I dag skulle Helene og Homaria hentes klokken tolv. Helene og jeg gjettet på at de kom til å være her typ klokka to. De kom halv fire. Hakuna Matata.

De to foregående nettene har jeg delt rom med bestemor. Helene og Homaria har sovet på det som nå er mitt rom. Så selv om jeg har hatt egen seng de to siste nettene, er dette den første natta på eget rom siden jeg kom. Nå ligger jeg under myggnettet, i min egen 1.20 seng og hører på sikadene og satser på å sove som et barn. I går brukte jeg lang tid på å sovne, og da jeg var like ved å gjøre det ble jeg røska ut av slumringa av panisk gråtlatter fra Homaria og Helene. De lå i mørket inne på sitt rom og hadde hørt en lyd de ikke kunne identifisere. Ingen av dem turte å stå opp og skru på lyset for å finne ut hva det var. Jeg måtte komme to the rescue med lommelykt og alt. Lyden viste seg å være en kakerlakk av den enorme typen og jeg endte opp med å måtte være bøddel også.

Og sånn går nu dagan her på bygda.

Jeg skal prøve å få tatt noen bilder på skolen i morgen så jeg har noe mer å vise dere. Også håper jeg å treffe mange av dere online i løpet av helga. I Nairobi er det langt mer stabil dekning, og jeg skal få bytta ut mitt begrensede mobile bredbånd, med et med ubegrensa datatrafikk. Da er jeg good to og. Savner dere og tenker på dere, til tross for at dette bare fortsetter å være rett så magisk.