Chapatti, piki-piki og livet på landet.

Jeg er tilbake i land med nettdekning. Det er fint. Jeg har de to siste døgnene vært i et annet Afrika. Et mye mer primitivt Afrika enn her hos Agnes. Jeg har vært med Helene til Kirinyaga, et annet distrikt utenfor Nairobi. Nærmere bestemt til byen Mururi. Der har vi undervist på to nye skoler, og bodd hjemme hos Beth. Nok en heltinne av en alenemor. Det er mange av dem her i Kenya. Det er visst en ratio på nærmere seks kvinner per mann, så de kan oppføre seg ganske drittalt og allikevel få seg opptil flere damer. Det fører til at flotte mennesker som Beth blir sittende alene. Det er mange triste historier. Agnes er mest bare tøff og tok et valg om å ikke gifte seg, mens Beth er en av de som ble forlatt av mannen og fortsatt synes det er ganske sårt. Man åpner seg her. Jeg mener, jeg har bodd hos Beth i to døgn, og føler jeg veit det meste det er å vite om henne. Hun er utrolig pratsom og selskapssyk og vi (som i Helene og jeg) er allerede adoptert og har blitt presentert for halve Mururi som Beths bortkomne døtre som endelig har vendt hjem. Det har vært fine dager. Dessuten har jeg lært meg å bake chapatti. På parafinovn. Veit ikke helt når jeg kommer til å få bruk for det igjen, men det er ganske kult å kunne det åkke som.

Som sagt: to nye skoler. Langt mer primitive en Mumbi Girls. Mumbiene, eller i alle fall en god del av dem, har faktisk reelle muligheter til å få plass på universiteter og få en utdannelse som kan ta dem et sted. På skolen vi var på i går er det fem av flere hundre som kommer til å komme inn på universitetet. Eller det var i alle fall tallene inspektøren på skolen ga oss da vi drakk te hjemme hos ham på kvelden. Det er ganske kjipe tall. Resten kommer til å gå tilbake til å være bønder eller industriarbeidere. Ikke at det er umulige karrierer altså. Men. Ja. Det er litt tungt å svelge. For det er langt flere enn fem som VIL. Det bare går ikke.

På skolen vi var på på tirsdag var det enda lavere tall. Der hadde vi faktisk en lang samtale med en av lærerne og måtte forklare ham at kondomer ikke er farlige, og at nei; det er nok ikke fordi Afrikanere er polygamister av natur at det er så mange flere kvinner enn menn. Så ja. Kunnskapen er det jo så som så med. Mange av lærerne på de fattige distriktsskolene er veldig unge. De er knappast ferdig med egen utdanning og jobber så som lærene i de to årene de må vente før de eventuelt kommer inn og kan begynne på et universitet. Det er vanskelig å beskrive hvordan forholdene egentlig er. På begge de skolene vi har vært de siste dagene har vi undervist i friluft. Av den enkle grunn at det ikke finnes store nok lokaler inne. Skolene er i dårlig stand, og i flere tilfeller ikke engang ferdigbygget. Pengene som skulle vært brukt til å bygge resten har forsvunnet i korrupsjon. Lærerværelset er en benk med overbygg ute i maisåkeren. Jepp. Og bøkene man bruker som veiledere er fullstendig utdaterte. Det er skrale forhold, altså.

For å komme ut til skolen i maisåkeren måtte vi kjøre moped. Eller piki-piki som det kalles her. Man velger piki-piki fordi veiene er såpass dårlige at bil ikke er en god idé. En venn av Beth, ved navn Ngatia, har vært vår designated driver de to siste dagene. Ngatia, Helene og jeg. På en moped. Jadda. Her går det unna. Vi fikk også hilse på Ngatias kone og hans to utrolig vakre barn. Ved siden av mopedkjøringa driver han en liten butikk, og dit ble vi tatt og påspandert brus. Kona hans er 21 år. De har vært gift i fire allerede. Det er mange forskjellige liv man får innblikk i. Noen er fine, andre ikke. Ngatias liv så fint ut.

Vi har i dag hatt siste time med Mumbiene, og jeg fikk et nytt fantastisk brev fra min sytten år gamle nye bestevenn. Jeg håper jeg klarer å finne noen brevvenner til henne, hun er virkelig supersøt og skriver verdens flotteste mest forseggjorte brev. Jeg måtte dessuten - sprut rød i fjeset - synge ”Ja vi elsker” og som gjenytelse fikk vi tradisjonell kenyansk dans og sang. Det viser seg nemlig at Mumbiene har et skikkelig rykte som dyktige sangere og dansere. Det stemte. Helene gjorde et fåfengt forsøk på å filme seansen, men jeg gidder ikke poste det. Av den enkle grunn at det ikke likner på det vi så i det hele tatt.

På alle skolene vi har vært har vi kjørt et opplegg hvor de kan få stille oss spørsmål om hva de vil. For at det ikke skal bli altfor pinlig og flaut har vi også åpnet for at de kan skripe spørsmålene på lapper og gi dem til oss. Sånn at ingen veit hvem som egentlig stilte spørsmålet. Det har funka supert. Det kommer inn spørsmål om alt fra hvordan klimaet er i Norge og Danmark, via hvordan arbeidsforholdene til flyvertinner er og til meget konsise (og litt skremmende) spørsmål som ”What is sex?” Så det der med å få spilt på hele registeret gjelder virkelig her også, altså. Vi må være fleksible med tanke på hvor vi legger oss. Å snakke om karrierer og programmer man kan søke på universitetsnivå på en skole hvor kanskje to elever har universitetet som en reell mulighet, funker liksom ikke. Særlig ikke når de samme elevene ikke veit hva sex er, hvordan man blir gravid eller hvordan HIV smitter. Da må man liksom dekke det mest prekære først, tenker nå vi.

Nå nærmer det seg kveld og i morgen er det ut på farten igjen. Vi skal til Nairobi på en konferanse. Og forhåpentligvis få skværa opp med de i AIESEC-ledelsen. Deretter blir vi, som før nevnt, med de andre danskene tilbake til deres distrikt. Som er enda mer primitivt enn Kirinyaga. Våre danske venner er faktisk de første hvite som har vært der på veldig, veldig lenge og flere barn fra landsbyer i nærheten har gått til deres hus i ens ærend for å se dem. Det finnes et hus med elektrisitet, og det er huset de bor i. Jeg og Helene skal bo i et annet – som angivelig ikke har elektrisitet. Så det blir kanskje sparsomt med blogging, skyping og generell nettaktivitet der.

Jeg er fortsatt å treffe på mobil – og nummeret er stadig det samme + 254 731223858. Noen har fortalt at de har sendt meldinger som ikke kommer frem, men jeg vil bare bekrefte at noen gjør det også altså. Så jeg håper dere ikke slutter å sende dem. De er fine å få.

Nå skal jeg krype inn i lakenposen og ta av sted til Færøyene med Johan Harstad. Tenker på dere alle som en, kjenner litt på savnet, men har det fortsatt flott.

Smask og klask.