Nok en dag...

... er i ferd med å gli sakte forbi. Det er snart ettermiddag og jeg skal tilbake på skolen for min andre undervisningstime. Enn så lenge er det greit at det ikke er mer enn en time undervisning, for alt annet er også nytt. I dag har jeg for eksempel vasket klær for første gang her. Først kokte jeg vann, lunka det til med kaldtvann, hadde i såpe og lot ting ligge litt i bløt. Så var det i gang med skrubbing og skylling og skrubbing og skylling. Hele seansen tok en times tid og ble gjennomført akkompagnert av kaklende høns og med utsikt over Agnes' lille banan- og maisåker. Altså – jeg har håndvasket før, men ikke alle klærne mine. Og ikke i en sånn setting! Bestemor Esther synes jeg gjorde det hele på en rar måte tror jeg. Hun gestikulerte og instruerte på kikuyu og jeg gjorde som best jeg kunne for å forstå. Det er en festlig liten runddans vi har gående. Hun er en bestemt dame men veldig, veldig søt. Jeg er nok bare snål for henne, men jeg tror hun setter pris på at jeg prøver. Hun ler i alle fall en god del. Og rister på hodet. Jeg svarer som best jeg kan på norsk, og det hele ser sikkert fabelaktig ut fra utsiden. Etter klesvasken var det tid for min første skikkelige dusj siden jeg kom også. Nok en gang – koke vann og lunke det til. Deretter er det inn på det lille badet, hvor det kun er kaldtvann i dusjen. Så er det i gang med nok en tidkrevende seanse. Litt varmtvann fra balja – etterskylling med iskald dusj. Jadda. Men jeg føler meg veldig ren akkurat nå, og det er første gangen siden jeg kom.

Danskene og jeg vurderer å droppe hele Nairobi i helga. Vi MÅ nemlig være der neste helg også. Denne helga er det bare hvis vi vil. Men vi har alle lyst til å gjøre noe annet. Noe i et litt mer skandinavsk tempo. Så vi snakker om å samles i Nyeri i morgen og deretter ta oss inn i Aberdare National Park på lørdag. Kanskje sove et sted hvor vi ikke er fire i en 1.20 seng – noe som er tilfellet hvis det er tilbake til Nairobi. Det blir klarere og klarere at prosjektet vi deltar i ikke er spesielt godt planlagt, og vi vurderer alle å ikke bli tiden ut. I prosjektet altså, ikke i Kenya. Her blir vi nok. Det som er problemet er at det er enda mindre for oss å gjøre etter neste uke. Da stenger nemlig mange av skolene for ferie og eksamener. Det er vel og bra med rolige dager, og for all del; dette er en unik opplevelse. Men seks uker til i en språkforvirra runddans med bestemor var ikke det jeg kom hit for. Ikke danskene heller. Vi er jo alle hyppe på å jobbe, bruke tida her fornuftig. Ikke bare henge ut på det samme stedet, sånn relativt alene. Så vi får se. Som sagt ser jeg frem til å være med dem igjen nå i helga, og få lufta og delt flere erfaringer.

Briten er som før nevnt tilbake i Nairobi og har hevet seg på et annet prosjekt der – som noen av vennene hennes er en del av. Det er langt mer organisert og allerede i dag er hun på plass på en skole i en av Nairobis slummer for å undervise engelsk. Jeg tror også hun er innkvartert et sted med langt høyere standard og det virker som hun er litt gira igjen og det er jo flott! Akkurat innkvarteringen er ikke et problem for meg – men ja: mer jobb hadde unektelig vært fint. Så vi får se hva danskene og jeg får kokt sammen i løpet av helga.

Nå skal klesvasken tas inn og deretter er det bare å rusle bort til skolen og se hva som venter meg der i dag.

SHIT! Dette er ganske vilt! Dynamikk! Fra stille, nærmest stum dag med bestemor til det jeg vel bare kan beskrive som en popstjernetilværelse på skolen. GAWD. I dag har jeg skrevet autografer og fått et fantastisk brev fra en av jentene.
Det brevet skal få sin egen post for det er det fineste brevet jeg noensinne har fått.

Det er tydeligvis ikke kødd at det gjør inntrykk at noen fra utsiden kommer inn med nye perspektiver. Jeg blir dratt i og poka på. Håret mitt er superspennende og tattooen også. Jeg hadde faktisk en ganske lang samtale med rektor på skolen i dag om den. Da jeg forklarte at den var permanent og under huden spurte hun meg hva jeg kom til å gjøre hvis mannen jeg skulle gifte meg med ikke aksepterte den. Jeg svarte at den må han bare akseptere, for den er en del av meg. Aksepterer han det ikke får jeg finne en ny mann. Da lente hun seg godt tilbake i stolen og lo lenge. Det var en utenkelig tanke for henne at jeg hadde en sånn mulighet. For en voksen kvinne. I continue to be amazed. Det er jo et stort problem at selv lærere og ledelse på skolene er underskolert. Og pensum er så gammeldags at det er til å bli gal av. Det er ingen praktisk trening what so ever. Alt er bare pugging. De forberedes jo ikke på et liv i det hele tatt. Jeg glemte for øvrig helt å ta bilder. Det drukna bokstavelig talt i et hav av jenter som dro og halte i meg og ba om autografer. Jøss ass. Igjen. Jøss.

Uansett. Planene for helgen er blitt klarere. Jeg får tilbake dansken min. Jeg håper den løsningen er permanent. Vi er ganske gira på å insistere på det begge to. Det føles så mye behageligere å være to. Selv om jeg føler meg supertrygg her hos Agnes, så er det noe med den lille livlinja tilbake til det som er kjent. Jeg er litt lost uten den. Jeg har jo godt av å være litt lost, det er ikke det, men jeg føler at vi er kastet rett ut på veldig dypt vann sånn med en gang. Om tre/fire uker er jeg sikkert mye tryggere. På alt. Kanskje bare om en uke til også. Men ja: dansken kommer tilbake hit, det samme gjør Esther den yngre. Vi får besøkt den andre skolen jeg visstnok skal på, og så tar dansken og jeg av sted til Nyeri og de to andre danskene. Der satser vi på å være turister med et litt mer skandinavisk tempo. Vi håper på safari i nasjonalparken og kanskje til og med litt eksklusiv innkvartering. Alle danskene bor på langt mer shabby steder enn meg og har nok behov for både vannklossetter og noe å spise som ikke er bare ugali. Ugali er vann og maismel som er kokt og deretter satt til å stivne. Ganske som polenta egentlig. Det er ikke så veldig godt, men utrolig mettende.

Neste ukes pensum blir en utfordring. De som driver prosjektet her har ikke helt tenkt på at utdanningssystemet det vi kommer fra er ganske annerledes enn det kenyanske. De vil nemlig at vi skal undervise om karrieremuligheter. Det er jo helt umulig. Da vi prøvde å forklare dem det ba de oss bare google det kenyanske utdanningssystemet. HAHAHA! For det hjelper. Agnes holdt på å forgå da jeg fortalte henne det. Men hun er en dame som ser muligheter heller enn hindere, og vi snakket lenge om hvordan jeg bare må prøve å se det som en utfordring og ikke et frustrasjonsmoment. Hun er virkelig fabelaktig. Det å være en alenemor med flere karrierer er egentlig ganske imponerende under norske forhold. Å være det her er nærmest umenneskelig. Jeg tror jeg har fått et nytt forbilde. Helt klart. Hun er en superhelt! Jeg har også forstått at selv om Agnes tar sin tro veldig seriøst er hun rett så liberal. Hun er for både familieplanlegging, selvbestemt abort og at man skal lære unge mennesker om sex og prevensjon. Hun er også dødelig seriøs når det kommer til å sørge for at Esther den yngre skal få enda bedre muligheter enn henne. Hun bruker store deler av inntekten sin på Esthers utdanning og det er så fint å se hvor seriøst Esther tar det. Hun er en av de få som driver prosjektet som har snøring. Hun er dog ganske langt ned i hierarkiet, så hun har ikke så mye medbestemmelsesrett. Det er synd – for Esther veit hva hun holder på meg. Dessuten er hun en av de få som tar seg bryet med å si at hun beklager den dårlige organiseringen, og som virkelig jobber for å finne løsninger. De andre legger bare ansvaret over på oss virker det som. Jeg forstår jo at de ikke vil tape ansikt når det kommer til prosjektet, og at de har malt seg inn i norn hjørner. Jeg skulle bare ønske de tenkte mer som Agnes – og så etter mulige løsninger. Typ å droppe et av distriktene og faktisk la dansken og meg være sammen her nå som briten har dratt. Ikke bare droppe dansken alene og be henne finne veien rundt til skolene selv. For ja: det var det de gjorde. Grøss ass. Nei. Det blir fint å få henne tilbake. Igjen: jeg priser meg lykkelig for at jeg er hos Estherene og Agnes. Her er det godt.

Det tar på å spille på hele registeret sånn i løpet av en dag. De rolige formiddagene med gamle Esther, popstjernetilværelsen på skolen og kveldene med de fantastiske samtalene med Agnes mens vi koker middag og ser på den fantastiske såpeserien ”En nombre del Amor”. Det er en italiensk såpe av det virkelig elendige slaget, dubba til kenyaengelsk. Jeg har bare sett den et par kvelder, men er helt inne i storylinen. De viktigste plottene foregår rundt spanske Eniaci, som har røvet med seg den mindreårige Paloma fra en pikeskole (mot hennes onde tante Carlottas vilje) til Madrid for å gifte seg med henne. Nå er de på rømmen, men har nettopp fått nyss om at Palomas snille favoritt-tante Macarena er blitt syk og derfor vil Paloma hjem igjen. Lite vet de om at hun er syk fordi Carlotta har forgiftet henne. De bestemte seg i kveldens episode for å snu, men for å sørge for en skikkelig cliffhanger endte episoden med at Eniaci og Paloma havner i det som ser ut til å bli en stygg bilulykke. OMG!

Så ja. Spille på hele registeret. Man blir trøtt av det. Så nå er det sovings på gang. Agnes vil gjerne vekke meg hver morgen, fordi det er god skikk å ikke forlate huset uten å ha vekket alle. Da kan man nemlig ikke vite om de er friske eller syke. Hun lot meg sove i dag morges, men hun kunne fortelle at da hadde Ester den eldre gitt henne en skikkelig skyllebøtte. Så nå er vi alle enige om at hun vekker meg hver morgen. Så kan jeg bare sove mer hvis alt er vel. Det er en fin skikk synes jeg, og den får meg – om mulig – til å føle meg enda tryggere her.

Så. God natt alle sammen. Eller usiku mwema som vi sier her. Over og ut.