Dynamikk og dannelse...

Phui. Jeg ville ha dynamikk – jeg får dynamikk. Nå har jeg vært her i hva – tre døgn? Tid er relativt. Det er helt klart. Fire dansker, en nordmann og en bona fied London City girl var nok en stor overraskelse for våre kenyanske venner. Vi kom litt brått på, for å si det sånn. Både vi og vårt behov for tidsplaner, faste måltider, avtaler og klare beskjeder. Det har vært tre døgn med rimelig komplett kulturkræsj, men det begynner å gå seg til for oss alle. Alle er jo med på dette med samme innstilling: man er her for å oppleve noe nytt.

Vi har tilbrakt helgen i Nairobi City. Som jeg skrev i forrige bloggpost var det første døgnet latterlig hektisk. Det ble dessuten insistert på at vi den første kvelden måtte på nattklubb og danse helt til klokken seks. Og da mener jeg insistering på det nivået at man faktisk fysisk blir tvunget med. Jeg er ikke verken vant til - eller glad i - å bli fortalt hva jeg skal/ikke skal/kan og ikke kan og ga svært motvillig etter. Sånn ca halv tre svikta kroppen min helt. Mangel på både mat og søvn gjorde seg gjeldende og jeg måtte insistere på å bli tatt hjem. Kenyanere er ikke så gode på å forstå ordet sliten. Det er man bare ikke. Men heldigvis forstår dansker det, så vi kom da hjem. Der fikk vi ca to timer ”søvn” på vår lille fjerdedel av 1.20 madrassen før vi ble vekket med beskjeden om at noen av oss allerede da skulle dra. Jeg er veldig glad det ikke var meg. To av danskene ble imidlertid sendt av gårde, og vips var vi bare to igjen i senga. Det førte til flere timer med langt mer behagelig søvn. Etterfulgt av en frokost bestående av mer enn bare te var jeg plutselig et nytt menneske og klar til å takle det meste.

Søndag gikk med til litt mer orientering om hva vi faktisk skal, men det blir stadig mer tydelig at prosjektet her ikke er ferdig planlagt. Det er dog noe jeg lett kan relatere meg til, da prosjekter i Norge sjelden går helt som de skal de heller.

Vi ble deretter shippa videre til neste midlertidige tilholdssted; nemlig hjemme hos moren til Samora, som er en av prosjektlederne her. Alle stedene vi blir tatt til blir beskrevet som privilegerte hjem. I større eller mindre grad, først og fremst i større. Uansett hvor mye jeg har tenkt at jeg har vært forberedt på lavere standarder, er det utrolig hvor store forskjellene er. Primitivt får en ny betydning for meg. Og kreativt. Det er så mange kreative løsninger. På elektriske koblinger, vanninntak, soveløsninger og ikke minst på hvordan man lever helt komplette og flotte liv uten noe særlig av det overnevnte. Jeg suger dog inn inntrykkene, og må helt ærlig si at jeg nyter det.

For min nye britiske venninne er dog sjokket komplett. Hun er 21 og bor til vanlig hjemme hos moren sin. Moren ringer hver dag. Hun har dessuten kun vært utenfor London by en gang – har aldri sett en ku, eller noen som helst andre levende dyr for den saks skyld. Hun er muslim og har i tillegg matallergi, et antall fobier og ankom Nairobi med tre enorme kofferter hvorav typ en var full av høyhelte sko. De tre koffertene var for øvrig pakket av moren. Hun sliter med andre ord med alt. Med mat, med kultur, med å tilpasse seg generelt. Til sammenlikning føler jeg med totalt forberedt. Ja – det er flust av nye inntrykk også for meg, men jeg visste da virkelig at jeg kom til noe som var helt annerledes enn mitt vanlige liv – og det er jo hele poenget. Men… hun er fortsatt med da og det skal hun ha respekt for, dog jeg tror hennes møte med latrinen på stedet der hun skal tilbringe mest tid, nok kommer til å frike henne ut komplett. Som jeg sa til henne tidligere i dag – jeg tror faktisk det er du som er det største kultutsjokket for meg så langt. Jeg har virkelig aldri møtt noen som har levd et så beskytta liv. Ever. Men hun er herlig naiv, og på et merkelig vis ganske så søt. Så jeg liker henne. Godt.

Det viser seg forresten at jeg måtte til Afrika for å gidde å se en hel fotballkamp. Som de fleste vet var det VM-finale i går. Helene, den av danskene jeg var vært mest med siden hun ikke ble røvet av gårde den første natta, og jeg ble tatt med til K1 og hot damn – det var gøy!! Samora og kjæresten hennes Chris (han med den svette x-box leiligheten) tok oss med. K1 er et stort uteområde hvor de viser sportsbegivenheter på storskjermer. Massevis at telt, matboder, små hus og barer. Det var tusenvis av mennesker der og en helt ubeskrivelig stemning – og let me tell you: vuvuzela, altså. Jeez for noe bråk! Det er enda jævligere live. Siden jeg ikke kan noe som helst om fotball, lot jeg med instruere av Chris og endte opp med å heie på Nederland. Jeg ble faktisk så revet med av den eggende stemningen at jeg kjente skuffelsen ganske dypt når jeg innså at tapet var et faktum. Jeg tror kanskje jeg skal begynne å like fotball fra nå av. Men bare kanskje.

Det er nå mandag kveld og jeg er på stedet der jeg kommer til å tilbringe det meste av de kommende ukene. Murang’a. Her skal jeg bo hjemme hos Agnes, som er moren til Esther, en av de andre studentene som leder prosjektet. Hun er verdens søteste og snilleste og jeg føler meg utrolig velkommen. Esther går på skole i Nairobi og kommer ikke til å være her – så det er meg. Alene. Med Agnes og moren hennes. Som er nitti-noe gammel, tilnærmet døv og kun kommuniserer på Kikuyu. I dag og i morgen er briten og Helene med meg, men så reiser de videre og jeg blir igjen. Det er både fint og litt skummelt. Men mest fint. Jeg kommer til å tilbringe mye tid alene med bestemor, siden Agnes er på jobb. Det blir nok nytt for oss begge.

Huset til Agnes er dessuten det mest luksuriøse vi har vært i frem til nå. Hun har hele tre soverom. Et til seg selv, et til bestemor og et som er Esther sitt. Eller i de neste ukene; mitt. Hun har dessuten innlagt elektrisitet, en form for dusj, og vannklosset. Ute i hagen står det fire høner og et par haner i bur, hun gror sine egne grønnsaker og er dessuten lærer på en av de lokale skolene. Hun leier også ut hus og er en fantastisk grepa dame. Agnes er dog, som veldig mange andre kenyanere dypt religiøs. Jeg er nå derfor både heterofil og protestant. Det er enklere sånn. Det er jeg strengt ovenfor alle de andre også. Igjen: det er enklere sånn. Og egentlig ganske deilig. Det er lite privatliv her. Man er sammen hele tiden. Og deler alt. Så det er sånn sett veldig fint å vite at man har noe for seg selv. Skjønner dere?

Det jeg har rukket å se av Murang’a så langt er utrolig vakkert. Lufta er helt annerledes enn inne i Nairobi. Den fyller deg faktisk med ro og velvære. Jeg tuller ikke – det er helt magisk. Jeg kjenner at helgas stress allerede er i ferd med å forlate kroppen. Jeg er god og mett etter å ha spist Agnes’ fantastiske mat og skal snart krype under myggnettet for min første natt i Afrika i en egen seng. I morgen skal vi bli vist rundt. Vi skal besøke skolene jeg skal være på, og antagelig møte enda et knippe av fantastisk gjestfrie mennesker.

Vi vekker mye oppmerksomhet, hvor enn vi går. Det er intenst, men jeg begynner å venne meg til det hele. Det er dog ikke så lett å innse at man er ytterst eksotisk. Det flommer ikke akkurat over atv hvithudede rødhåringer med store tattos her i Kenya og det får jeg både høre og ikke minst merke rent fysisk.

Selv om vi er ganske langt ute på bygda er vi alle kitta ut med mobiler og mobilt bredbånd. Dekningen er dog varierende, så Skype er ikke så lett som jeg hadde håpet - men det blir kanskje fiksa i løpet av uka. Jeg skriver dette i word, og skal gjøre et forsøk på å publisere det etterpå – eller kanskje i morgen. Helene og jeg sitter stumme på hver vår sofa og taster i takt. Alle andre har lagt seg. Jeg bare kjenner at jeg er så full av inntrykk at de må tegnes ned et sted. Foreviges. Både for at de ikke skal glemmes, og for at jeg skal ha plass til nye. For de kommer hele tiden. Og sånn kommer det nok til å være helt til jeg er hjemme igjen!

Det blir mye tekst for dere. Det er bare fordi det skjer så mye! Håper dere synes det er spennende å lese. Fint med et og annet livstegn hjemmefra, dog det koster en del både å ringe, sende og motta sms. Men then again: jeg er nok den rikeste her. Av alle. Kanskje bortsett fra briten – hun har nok holdne foreldre som fortsatt forsørger henne. My point beeing: jeg har råd. Så send gjerne en sms om dere plutselig savner meg litt ekstra. Jeg poster mitt kenyanske nummer i neste blogg innlegg!

Jeg tenker på dere alle og savner å kunne dele dette mer direkte. Men jeg nyter det. Det nye. Det skumle. Det triste. Det intense. Egentlig alt. Jeg føler dannelsen formelig flommer over meg. Sov godt.