Jeg er solbrent, smilende og salig...

Det har blitt søndag kveld. Jeg ligger på min nyoppredde og fantastiske seng og hører små regndråper tromme på teltduken. Jeg er så full av inntrykk at det halve kunne vært nok.

(Den observante leser vil her kunne påpeke at det på ingen måte er søndag når dette innlegget postes. Men det var altså det da jeg begynte å skrive det. Og jeg er såpass gled i allitterasjon at jeg lar det stå som det opprinnelig var tenkt. Dessuten er jeg fremdeles både ganske solbrent og salig. Smiler gjør jeg også. Så ja. Det får gå at det ikke er søndag.)

I dag har vi vært Masai Mara rundt. Sånn føles det i alle fall. Vi har

vært ute i typ ti timer i en fullstendig utmattende varme. Selv om man tidvis kjører litt i kø inne i selve reservatet er opplevelsen rett så magisk. Alphonse tar sin jobb som guide svært alvorlig og i løpet av dagen har han vist oss giraffer, et ukjent antall ulike antiloper og fugler, gnuer og sebraer i tusenvis, flodhester, krokodiller og ikke minst både løver en løvinne og en gepard. Vi har også vært så heldige at vi har fått sett selve gnuvandringen. Det er noe av det kuleste jeg har sett. Hver år på denne tiden bestemmer millioner av gnuer seg for å emigrere fra Serengeti og over hit til Masai Mara. De vandrer i enorme grupper og følger bestemte ruter. Synet av titusenvis av galopperende gnuer med felles mål er så majestetisk at ord blir knappe. Selv om man opplever det side om side med knipsende japanere med plasthansker, telelinse og støvmaske.

At jeg i løpet av dagen har vært to-tre meter unna fire slumrende ungløver, en utmatta gepard og en knalltøff løvinne er også ganske utrolig. Jeg har jo sett de fleste av dissa dyra før. I dyrehager. Uten å like det noe særlig. Men jeg har altså aldri opplevd dem ute i naturen. Der de virkelig hører hjemme. Det er noe helt annet. Selv om de er døsige og vant til turister så er man liksom ikke i tvil om hvem som har overtaket.

Og naturen sånn i seg selv! Den er jo helt breathtaking! Milevis av tørre savanner med majestetiske akasietrær som besørger livsnødvendig om enn sparsommelig skygge. Man kjører rett og slett rundt fra postkort til postkort. I morgen drar vi til Nairobi igjen. Men ikke før vi har tilbrakt morgenen i svømmebassenget. Jeg har dessuten booka en massasjetime i gryningen. Her skal det pampres mens man kan. Planen for kvelden er å nyte buffeten og et par drinker ved lodgens leirbål. Det må bli gin og tonic. Jeg føler at man ikke kan drikke noe annet her. Jeg mangler bare en safarihatt så er jeg komplett.

Som nevnt i innleggets start er det ikke lenger søndag. Det har rukket å bli onsdag og jeg er tilbake i Murang’a og i full gang med siste runde undervisning. Jeg har intensivt program på to skoler: St. Josephs og Iyego. En time på hver skole hver dag. Til og med tirsdag neste uke. Den ene skolen ligger ganske nærme Murang’a Town. Den andre ligger en drøy times matatutur unna. Jeg har fortalt litt om disse matatuene. Men mest om hvordan de beveger seg på veiene. Innsiden av en matatu er også verdt noen linjer. Det er altså snakk om minubusser. Med tolv seter + to ved siden av sjåføren. Noe som betyr at fjorten passasjerer er max. Sånn i teorien. Foreløpig rekord på denne reisen er 28 mennesker (!!!) og noen høner. Opptil flere av dem hang utenpå matatuen. Både menneskene og hønene. Det var riktignok noen barn blant disse menneskene, men like fullt. Dessuten er mange av matatoene pimpa, og de spiller uavbrutt reggae og rnb på et volum som får øra dine til å blø. Flere av dem har dessuten neonlys og videoskjermer. Det siste finner du først og fremst i Nairobi.

Som jeg skrev i den første innlegget etter at jeg kom hit: man kan ikke være redd for at intimsfærer brytes. Det må man bare akseptere. Man får mennesker på fang og knær og i armkroker. Det er ganske hyggelig egentlig. Sånn bortsett fra lukta. Hele dette landet lukter svette. Hvor enn man går. Man blir jo vant til det etter hvert. Ikke all svette lukter vondt heller – det er en slags søtlig lukt. Men ja: det lukter. Særlig når man er 28 mennesker stuet inn i en matatu en varm sommerdag. La oss bare stoppe der.

Men ja: jeg er altså i gang med undervisning igjen. På lokale skoler. Det vil si skoler med elever ganske langt ned på rangsstigen. Svært få har muligheter til å komme inn på universiteter, så det blir til at jeg snakker om de samme tingene. Norge og sex og forhold og meg selv. Nei – håret mitt er ikke en parykk. Nei – fregner gjør ikke vondt. Ja – jeg føler smerte når du klyper meg. Ja – hvis jeg vil kan jeg gifte meg med en Afrikaner men jeg har ingen umiddelbare planer om det selv om jeg er 29 år og barnløs.

Dessuten har jeg fortalt om Ibsen. Til min store overraskelse (ja – jeg var kanskje litt fordomsfull) har mine nye elever Ibsen på pensum. De skal lese ”En Folkefiende” og ble ivrige da de forsto at det Norge jeg kommer fra er det samme Norge som Ibsen kommer fra. Ibsen altså. Man kommer ikke utenom Ibsen. Selv når man er i Afika. Så i dag har jeg fortalt om paralellene mellom Thomas Stockmann og Ibsen selv og hvorfor stykket ble skrevet og i det hele tatt. Også har vi snakket om hvordan tematikken i stykket er superaktuell i dagens Kenya. Det gikk rett hjem. Jeg tror de klarer seg bra på den prøven.

Elevene er ofte for sjenerte for å stille spørsmål muntlig. De er redde for at engelsken deres ikke er god nok. Det gikk dessuten i dag opp for meg at jeg tidvis også tydeligvis uttrykker meg uklart og/eller for komplisert. Jeg fortalte at jeg har full mulighet til å gro langt hår hvis jeg vil , at jeg har klippet det for å få det i den frisyren jeg har nå. Også fortalte jeg at jeg, da jeg var på dems alder hadde hår ned til midten på ryggen. Også viste jeg hvor langt ved å markere med en hånd på ryggen. De gispet og lo og akka seg litt, og etter en stund gikk det opp for meg at majoriteten av elevene trodde jeg hadde en hårete rygg. Altså at hele ryggen min, nesten ned til rumpa, var dekket av hår. Da måtte jeg leende forklare at nei. Det er nok ikke tilfelle. De tror mye rart om oss hvite. Vi er myteomspunnede vesener.

Det er dessuten en ting som til stadighet slår meg. Kunnskapsnivået blant den gjengse kenyaner er skremmende lavt. På så mange måter. Jeg kan fullt ut forstå hvorfor en matatosjåfør her ute i periferien ikke veit hvor Norge er, det er ikke sånn jeg mener. Jeg tenker faktisk først og fremst på de over gjennomsnittet opplyste menneskene vi treffer. De som studerer på universitet, eller jobber som turistguider og lærere. De kjenner ikke sitt eget land. De vet ikke at det finnes områder i Kenya hvor ingen har elektrisitet. De tror ikke på oss når vi forteller at vi møter mennesker som aldri har sett hvite – verken på tv eller i virkeligheten. At de aldri har sett på tv en gang. De vet ikke at mennesker lever isolert, uten videre kommunikasjon med omverdenen. Dette er det vi som må fortelle dem, og de tror egentlig ikke på oss. De tror vi finner det på. Det er ganske skremmende.

I morgen er det tid for en ny omgang Ibsen på skole nummer to og mer prat om HIV og AIDS på skole nummer en. Planen for helga er å vaske klær, lese mer bok og generelt bare være i ro. Det ser dessuten ut som om jeg på søndag vil overvære min første og antageligvis siste gudstjeneste på Kikuyu. Jeg har lovet å bli med Agnes og Esther. Hvis jeg ikke må ta den siste timen på en av skolene på søndag. Det er nemlig mulig jeg må. Jeg tror uansett det kan bli ganske fint.

Oppholdet her nærmer seg dessuten slutten. Når jeg er ferdig med undervisningen på tirsdag er planen å ha et par dager på barnehjemmet jeg fortalte om tidligere. Når helga kommer snikende tenker jeg å ta en buss til Mombasa. De to danskene som fortsatt er i Kenya er der allerede. Jeg tror at noen dager med strandliv og sol og samling av tanker nok er på sin plass før jeg drar hjem. For når jeg kommer hjem er det jo ganske rett tilbake i til hverdag.

For de som måtte lure på detaljene rundt min hjemkomst, så ankommer jeg etter planen altså Gardermoen lufthavn fredag 27. august klokken 22.40. Jeg drar en Rybakk og sier: kom å møt meg på Gardermoen klokka elleve. Jeg savner dere nemlig, og gleder meg stort til å se hver eneste en av dere om få uker.

Smask og klask!