Om store og små spørsmål…

Dagene blir til uker her i Kenya. I dag er det nøyaktig en måned igjen av mitt opphold her. På den ene siden føler jeg at jeg har vært her en evighet. På den andre siden kjennes det ut som om det var i går jeg gikk på flybussen i Sars gate. Tid er relativt.

Det er en ting jeg ikke har snakket så mye om i bloggen frem til nå; om en uke er det grunnlovsvalg her i Kenya. Det er den store tingen. Det alle snakker om hele tiden. YES or NO? NO or YES?

What do you think?

Det spørsmålet får vi til stadighet. Det er vanskelig, ja tilnærmet umulig, å svare. Jeg har forsøkt å sette meg inn i hva det strides om, og begynner å komme up to date. Jeg har dog ikke lest verken den gamle grunnloven eller det nye forslaget i sin helhet så ta denne gjengivelsen med en klype salt.

Det store spørsmålet er altså om Kenya skal få en ny grunnlov. YES. Eller beholde den som nå gjelder. NO. Skjelettet i den nye er det samme som den gamle, men på noen viktige områder er det forslag om endringer. En av endringene går på abort. Per i dag er det illegalt, men det praktiseres allikevel. I svært uordna former. Agnes kunne forrige uke fortelle meg at den vanligste dødsårsaken blant gravide kvinner faktisk er abort. Fordi det utføres av ukyndige mennesker og under forhold som på ingen måte er sanitære. I det nye grunnlovsforslaget er det en paragraf som åpner for at ”trained health personell” kan få utføre abort hvis morens liv står i fare. Det er altså snakk om en oppmykning. NO-siden har to hovedinnvendinger til denne endringen. Den ene går på at formuleringen ”trained health personell” er en for generell kategori. Strengt tatt vil en tannlege, eller en farmasøyt da kunne utføre en abort. Hevdes det. Den andre innvendingen handler i større grad om tro og religion: abort er en synd og man kan ikke tillate det selv om morens liv skulle stå i fare. Politikk og religion er jo aldri eksplosivt å blande. Aldri.

En annen stor endring er at man vil fjerne fysisk avstraffelse. Det skal ikke lenger være lov for lærere å slå barn. Det skal innføres strengere straffer for kone- og barnemishandling. Det er det mange som ikke ønsker. Det går på tvers av mange dyptgående stammekulturer. Og stammer er en big thing her i Kenya. Det skal jeg snart fortelle mer om.

Det nye grunnlovsforslaget begrenser dessuten presidentens makt betydelig. Det er dog sterkt influert av amerikanske lobbyister. Det er det mange Kenyanere som har problemer med. Kenyaskættede Obama er både superhelt og superskurk. De kommer an på hvem her du spør. Men at det snakkes mye om hans innflytelse på Kenya, om amerikansk innflytelse generelt – det er det ingen tvil om.

Hovedstridsgrunn nummer tre dreier seg om ”ovnership of land”. Land og eiendom er livsviktige ressurser her i Kenya – og kimen til mang en uenighet. Det er mange mennesker høyt oppe i den politiske systemet som har skaffet seg enorme landressurser på mer eller mindre (mest mer) ulovlig vis. Disse vil naturlig nok ikke at den nye grunnloven skal få gjennomslag. Da vil de miste mye. En av hovedtalspersonene for NO-siden er tidligere president Daniel arap Moi. Nåværende president Mwai Kibaki, er på sin side en YES man. Det samme er størsteparten av den sittende regjeringen. Det er altså et valg som i stor grad kan kokes ned til det gamle versus det nye, det konservative versus det mer liberale, tradisjoner versus nytenkning. Det er store spørsmål. De fleste vi har snakket med tror at YES vil vinne – noen av den enkle grunn at det er den siden den sittende regjeringen støtter. Det er nok en passende antagelse. De herskendes tanker er de herskende tanker. Men man er ikke sikre. Neste uke vet vi.

Det er spennende, og litt skummelt, å være i et relativt fremmed land under en så stor begivenhet. De fleste her i Kenya, og antageligvis også der hjemme i Norge, husker fortsatt de grimme opptøyene i kjølvannet av valget i 2007. Kenya ses på som et av de fredeligste landene i Afrika, men i 2007 smalt det altså godt. Det sitter i befolkningen enda og noen frykter opptøyer i forbindelse med valget neste uke. Media er ikke med på å dysse denne frykten ned. Vi får dog opplyst at det kun er enkelte områder de er bekymret for – disse opplysningene får vi både fra våre vertsfamilier og fra media. Det sentrale høylandet, her vi befinner oss, antas ikke å være et av de farlige områdene. Først og fremst fordi det ikke er så stor stammevariasjon her. Stammer har en veldig viktig rolle i den Kenyanske samfunnet. Det er totalt 42 ulike stammer, og variasjonen når det kommer til kultur, tradisjoner, språk og skikker er enorm. Det sentrale høylandet er i all hovedsak dominert av Kikuyuene – den største av stammene. Områdene man frykter opptøyer i er i det nordlige Kenya - mot den Somaliske grensen - og i vest. I disse områdene finnes mange av stammene, i større og mindre grupper. I forbindelse med store begivenheter, som jo et grunnlovsvalg er, har stammeulikhetene en tendens til å blusse opp. Sånt blir det opptøyer av.

Så vi tar våre forhåndsregler. Holder oss unna de antatt farlige områdene. Vi kommer heller ikke til å oppsøke de store byene neste onsdag, selve dagen for valget. Men ja. Det er spennende å observere en slik prosess. I et helt annet land. I et helt annet system. Og som før nevnt – litt skummelt. Men jeg føler meg helt trygg altså. Det er ikke sånn skummelt. Bare at man er litt var. Litt på alerten. Og det er nok bare lurt og sunt.

Det var de store spørsmålene. La meg så snakke litt om noen små også. Eller litt mindre er de i alle fall. Sånn i den store sammenhengen. De riktig små tingene skal jeg spare helt til slutten av dette innlegget. Som før nevnt har vi mye ledig tid på dagtid. Mye av den tiden blir denne uken tilbrakt med lærerne på skolen vi bor på. Vi blir spurt opp og ned om alt. Om Norge og Danmark. Om politiske systemer, utdanningssystemer, velferdsordninger, giftemål, kultur, klima, natur, økonomi. You name it.

What is the biggest difference between this country and yours? Could I get a job if I come there? Can you take me there?

Det siste blir vi spurt om til stadighet. Av barn, unge og voksne. Vi sier som sant er at det kan vi ikke – og at livet som imigrant i Skandinavia på ingen måte er et enkelt liv. Vi forklarer at selv om man er lærer eller sykepleier her får man ikke automatisk jobb i Norge som det. Snarere tvert imot. De fleste forstår. Andre mener vi er egoistiske i landene våre. Vi som har det så bra – hvorfor kan vi ikke bare hjelpe? Det blir noen tunge diskusjoner.

Og noen litt lettere. Eller i alle fall mer humoristiske. I dag fikk vi vite at det faktisk er en ganske utbredt myte i Kenya at Europeere har sex med dyr. Særlig med hunder. Dette er ikke noe bare noen få tror, men det er faktisk formidlet gjennom media og viktige opinionsledere. Vi måtte lettere sjokkerte og leende avkrefte dette og fikk med ett de rare blikkene vi har fått når vi har spurt om det er okay å klappe hunder satt i ett litt nytt lys.

Mytene er mange og vi gjør vårt for å rive dem ned.

For å ta det ned til det lille. Det minste faktisk, så tenkte jeg at jeg skulle avslutte med en liten oppdatering på hva som har skjedd siden sist med Eniaci og Paloma og Macarena og Carlotta og alle de andre. For det skjer ting fort i disse såpene. Jeg har for øvrig funnet ut at den er Mexikansk og ikke Italiensk. Samme kan det være. The bold and the Beautiful kan uansett gå å legge seg – her er det fremdrift. Vi følger med, så trofast vi kan. Det har faktisk kommet dit at jeg har begynt å glede meg til kveldens episode. Det skjer med andre ord ikke så mye her om kveldene. Vel. Altså. Bilulykken Eniaci og Paloma havnet i var ikke fatal. De overlevde begge to. Men gleden ble kortvarig – kun få dager etterpå døde Eniaci av det alle tror er et hjerteinfarkt. Men vi seere vet bedre. Selvfølgelig er det Carlotta som igjen har skylden. Hun forgiftet Eniaci med Bella Donna for å forhindre ham i å gifte seg med Paloma. Hun fikk det som hun ville. Paloma er tilbake på den katolske kostskolen og Carlotta har henne der hun vil ha henne. Paloma sørger selvfølgelig stort over tapet, men har også en indre konflikt da hun begynner å få varme følelser for Eniacis beste venn; Emiliano. Følelsene er gjensidige. Alt dette (og mer til) på en drøy uke. Ikke så ille – hva?!

Om høner og andre dyr.

Det er søndag. Jeg sitter på en madrass inne på en nedlagt kaffeplantasje en time utenfor Nairobi. Her har jeg tilbrakt helgen på det som går for å være en konferanse. For meg minner det mer om et russetreff. Jeg er sliten. Og føler meg gammel. Det er ikke en negativ følelse. Bare en erkjennelse. Når jeg bare er sammen med danskene tenker jeg ikke så mye på at jeg er den eldste her, men nå i helgen har vi vært sammen med en gjeng studenter fra universitetene som driver prosjektet. Da blir det klart for meg at jeg er eldre enn dem alle. Jeg er veldig ferdig med å være oppe hele natta og drikke vodkashots som tjueen år gamle gutter påtvinger meg. Herregud. De er søte og engasjerte, men jeg føler litt at jeg er på jobb når jeg er med dem. De kenyanske studentene altså, ikke danskene. Men herregud – jeg skal ikke skjære alle over en kam: jeg har møtt noen superflotte mennesker denne helgen, som jeg forhåpentligvis kommer til å ha kontakt med også når jeg kommer hjem. Når det kommer til behov for nattesøvn og manglende interesse for shotting så er jeg et mindretall. Så ja: jeg la meg tidlig og var veldig glad for at jeg hadde med noen par ørepropper fra Norge. Jeg er sliten, men faktisk uthvilt. Man venner seg til så mangt. For eksempel til å sove gjennom øredøvende listepop og fylleskriking. Bare man er trøtt nok går det godt.

Grunnen til at jeg er sliten er nok i større grad at det er vanskelig å føle seg setteled når man drar fra sted til sted hele tiden. Jeg er i konstant reisemodus, og da er jo stressnivået høyere enn vanlig, og det er litt utmattende. I dag er denne liksomkonferansen over og vi drar ut til danskedistriktet. Der er det ikke så mye å gjøre, så jeg skal nok få ro over meg i dagene som kommer. Det blir bra. Jeg fikk stoppa innom en bokhandel i Nairobi i går og har fylt på med lesestoff. Bøkene jeg hadde med fra Norge er utlest. Jeg er back on track etter en lengre lesetørke. Mye takket være Johan Harstad. Det er fint. Jeg elsker jo å lese. Jeg hadde bare glemt det litt. 2009 var lydbokas år, men nå er jeg tilbake til papirboka. Det føles riktig. Det er litt som forskjellen på digital musikk og det å faktisk sitte med en skive i hånda. Lese infoen. Tekstene. Takkelister. Bakgrunn. Jeg liker jo det. Jeg hadde fylt iPoden min med lydbøker jeg hadde planer om å høre i løpet av disse månedene. Men iPoden har gått tapt. Den ligger enten igjen på flyet eller er hos en eller annen hustler i Nairobi. Jeg tror kanskje det siste, men det er ikke godt å vite. Så ja: nød lærer iPodløs kvinne å … lese?!

Nå har vi dessuten fått avklart ting med både prosjekt- og AIESEC-ledelsen i mye større grad. De har innrømmet at de har svikta på kommunikasjonsfronten og de har forstått at det var en ganske dårlig avgjørelse å ta seks interns inn i landet når det ikke er jobb til noen av dem. AIESEC-ledelsen viser seg å bestå av flotte og handlingskraftige mennesker. Vi har vært veldig uheldige med vår prosjektgruppe, og menneskene i den kan ikke regnes som representative for AIESEC som helhet. Men ja: nå er det uansett avklart. Det er godt. Så hva som skjer nå er at de har overført den nyankomne polske internen noen til et annet prosjek mens danskene og jeg kjører vårt eget løp resten av tiden. Vi er ikke lenger å regne som en del av Beyond the Horizon, men vi kommer til å avlevere en prosjektrapport på hva som funka og ikke funka før vi drar. Vi kommer også til å fullføre det som er satt opp av undervisning. Ikke fordi vi føler at vi skylder prosjektet noe, men fordi vertsfamiliene våre ikke skal bli satt i et dårlig lys og fordi skolene jo setter enorm pris på at vi er her. Dessuten har vi fått tilbake alle penger som var på avveie. Bygones. Fresh start. Fiks. Kort på bord. Jeg liker det best sånn.

Min ervervede familie i Murang’a har angivelig fikset ganske mye jobb for meg de to midterste ukene i august og jeg gleder meg veldig til å være i ro på et sted en litt lengre periode. Det er snakk om både barnehjem, flere skoler, sykehus og kanskje også et hus for foreldreløse tenåringer. Faktisk begynner jeg å glede meg til å være der alene, så jeg håper nesten det blir sånn. Jeg er langt tryggere nå. På alt. Da er det både lettere og ønskelig å ha litt tid alene. Frem til det blir jobb i Murang’a blir det som før nevnt en uke i danskedistriktet – fire nye skoler og forhåpentligvis en dag eller to som the laughing stock på en te-mark. Deretter blir det Masai Mara. Mer reising. Turistaktiviteter. Jeg er veldig glad for at det er tid til det også. Jeg får sett mange versjoner av Kenya. Ikke bare en. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: dynamikk. Det var jo det jeg kom hit for.

Jeg venter egentlig bare på at vi skal dra herfra. Innleggene på ”konferansen” er ikke spesielt relevante for oss da det i stor grad handler om rekruttering og drift av den lokale AIESEC-komiteen. Danskene ligger halvsovende i hver sin seng og ute duskregner det. Det er faktisk veldig kaldt. Jeg har ikke med meg nok varme klær. Men det er ikke bare bare å få kjøpt nye heller. Så jeg har gått tilbake til nittitallets store fashionhit: lag på lag. Det går flott.

Nå skal jeg rusle en liten tur og ta noen bilder som kan akkompagnere dette innlegget. Få litt frisk luft sånn at lungene mine er klare for noen timer i Nairobi-smogen. Jeg har ikke helt fått tak på den byen enda. Den er stor og støvete og møkkete. Jeg liker, så langt, det rurale Kenya lengt bedre. Men med de riktige guidene tror jeg også Nairobi kommer til å fengsle meg. Vi får se.

Det ble aldri tid til å poste verken blogg eller bilder i går for vi satte av sted, men jeg ser av noen av bildene som ble tatt at jeg umulig kan ha vært så uthvilt som jeg følte at jeg var. No matter. Det er blitt mandag. Vi har beveget oss opp i høyden. Vi befinner oss i distriktet Gatundu, som ligger betydelig høyere enn både Murang’a og Kirinyaga. Det er kaldt her. Vinter i Kenya. Det vil si rundt ti grader. Og det regner. Men det er altså helt usannsynlig pent. Skolen vi bor på er en internatskole for jenter og vi bor hos rektoren. Hjemmet hennes er av en standard som ville oppnådd betegnelsen ”skur” i Norge. Skuret er lite, men inneholder alt man trenger. Vi har til og med elektrisitet og innlagt vann. Kreative løsninger, altså. Jeg slutter ikke å la meg imponere. Skolen ligger på en liten høyde og vi ser utover langstrakte og veldig bratte te-marker når vi åpner døra.

Rektoren vi bor hos er en intens kvinne. Hun snakker mye og høyt og gjentar seg selv til det kjedsommelige. Men hun er overstadig lykkelig for å ha oss som gjester. Nesten til den grad at det føles litt rart. Vi får ikke løfte en finger. Alt blir servert. Ikke av henne selv, men av en liten armé av undersotter. Hun bare roper eller ringer og vips dukker det opp mat. Eller varmt vann så vi kan bade. Eller te. Jeg har ikke fortalt om teen. I Kenya drikker man MYE te. Hele tiden. Hver dag. Te med melk, og MASSE sukker. Allerede i løpet av de første dagene her forsto vi at det var lurt å be om å få dosere sukkeret selv, for den gjennomsnittlige mengden sukker i en kopp er vel sånn et sted mellom tre og fire toppede spiseskjeer. Dæven ass. Men ja. Denne teen dukker altså bare opp, så fort rektoren knipser med fingrene. I dag hadde hun dessuten slaktet en høne til ære for oss. Det er en big deal. Den var seig som fy, men allikevel merkverdig god. Det er lenge siden jeg har spist så mye som i kveld. Chapatti, kål og masse stekt høne. Nam, nam.

Vi har dessuten vært på en ny skole i dag. Standardmessig liknet den på skolene i Kirinyaga. Blikk og murskur. Men det hele virker enda gråere her. Jeg tror det har mye med været å gjøre. Juli er den kaldeste måneden, og vi er som nevnt relativt høyt oppe. Det er tåkete og kaldt. Det verste er dog at det er utrolig fuktig. Alt er fuktig. Hele tiden. Som om verden aldri blir tørr. Lungebetennelse er en av de mest vanlige dødsårsakene her. Jeg kan godt forstå hvorfor. Fattigdommen er lengt mer synlig her. Som sagt. Skur. Blikkskur. Uten noen form for isolasjon. Og det er ikke snakk om at man kan skifte til varme, tørre klær og fyre i peisen. Man har ikke varme, tørre klær. Ei heller peis.

Noe annet er at veldig få hus har elektrisitet. Enda færre tv. Brorparten av menneskene her har faktisk aldri sett hvite mennesker før. Ikke på bilder. Ikke på tv. I alle fall ikke i virkeligheten. Det er ganske absurd. Ikke at vi ikke har fått oppmerksomhet de andre stedene vi har vært altså, men her får det absurde proporsjoner. På skolen i dag var det flere av elevene som kløyp og poka og pirka på meg. De lurte på om jeg følte smerte. Og de ble helt satt ut av at man kan se blodårene på håndleddet mitt gjennom huden. Og fregnene. Og det røde håret. Ja. I det hele tatt. Man føler seg litt som et dyr når man står der og blir halt og dratt i og pirka og prikka på. Men at de setter pris på oss er det ingen tvil om. Om de ler med oss eller av oss er det dog ikke bestandig så lett å avgjøre. Viktig er det heller ikke. Vi sprer i alle fall glede.

Nå er det kveld. Vi går i seng før klokka passerer ti. Etter det skjer det ikke noe her. Det er egentlig ganske fint, for senga er definitivt det beste stedet å være. Under et tykt lag av tepper får man varmen i kroppen og kan høre regnet tromme på blikktaket mens man funderer over at hvor rart det er at det som likner et falleferdig skur kan være så vanntett.

Dansken ligger ved siden av meg og er i ferd med å sovne. Jeg tror jeg straks skal gjøre det samme. I morgen er det en ny skole, på onsdag har vi bitt invitert til den lokale te-fabrikken for å få omvisning og for å hilse på fabrikksjefen. Dere kan nok regne med å få gaver bestående av te-relaterte produkter når jeg kommer hjem. Det blir nok til det skal dere se.

Natt, natt. Over og ut for denne gang.

Chapatti, piki-piki og livet på landet.

Jeg er tilbake i land med nettdekning. Det er fint. Jeg har de to siste døgnene vært i et annet Afrika. Et mye mer primitivt Afrika enn her hos Agnes. Jeg har vært med Helene til Kirinyaga, et annet distrikt utenfor Nairobi. Nærmere bestemt til byen Mururi. Der har vi undervist på to nye skoler, og bodd hjemme hos Beth. Nok en heltinne av en alenemor. Det er mange av dem her i Kenya. Det er visst en ratio på nærmere seks kvinner per mann, så de kan oppføre seg ganske drittalt og allikevel få seg opptil flere damer. Det fører til at flotte mennesker som Beth blir sittende alene. Det er mange triste historier. Agnes er mest bare tøff og tok et valg om å ikke gifte seg, mens Beth er en av de som ble forlatt av mannen og fortsatt synes det er ganske sårt. Man åpner seg her. Jeg mener, jeg har bodd hos Beth i to døgn, og føler jeg veit det meste det er å vite om henne. Hun er utrolig pratsom og selskapssyk og vi (som i Helene og jeg) er allerede adoptert og har blitt presentert for halve Mururi som Beths bortkomne døtre som endelig har vendt hjem. Det har vært fine dager. Dessuten har jeg lært meg å bake chapatti. På parafinovn. Veit ikke helt når jeg kommer til å få bruk for det igjen, men det er ganske kult å kunne det åkke som.

Som sagt: to nye skoler. Langt mer primitive en Mumbi Girls. Mumbiene, eller i alle fall en god del av dem, har faktisk reelle muligheter til å få plass på universiteter og få en utdannelse som kan ta dem et sted. På skolen vi var på i går er det fem av flere hundre som kommer til å komme inn på universitetet. Eller det var i alle fall tallene inspektøren på skolen ga oss da vi drakk te hjemme hos ham på kvelden. Det er ganske kjipe tall. Resten kommer til å gå tilbake til å være bønder eller industriarbeidere. Ikke at det er umulige karrierer altså. Men. Ja. Det er litt tungt å svelge. For det er langt flere enn fem som VIL. Det bare går ikke.

På skolen vi var på på tirsdag var det enda lavere tall. Der hadde vi faktisk en lang samtale med en av lærerne og måtte forklare ham at kondomer ikke er farlige, og at nei; det er nok ikke fordi Afrikanere er polygamister av natur at det er så mange flere kvinner enn menn. Så ja. Kunnskapen er det jo så som så med. Mange av lærerne på de fattige distriktsskolene er veldig unge. De er knappast ferdig med egen utdanning og jobber så som lærene i de to årene de må vente før de eventuelt kommer inn og kan begynne på et universitet. Det er vanskelig å beskrive hvordan forholdene egentlig er. På begge de skolene vi har vært de siste dagene har vi undervist i friluft. Av den enkle grunn at det ikke finnes store nok lokaler inne. Skolene er i dårlig stand, og i flere tilfeller ikke engang ferdigbygget. Pengene som skulle vært brukt til å bygge resten har forsvunnet i korrupsjon. Lærerværelset er en benk med overbygg ute i maisåkeren. Jepp. Og bøkene man bruker som veiledere er fullstendig utdaterte. Det er skrale forhold, altså.

For å komme ut til skolen i maisåkeren måtte vi kjøre moped. Eller piki-piki som det kalles her. Man velger piki-piki fordi veiene er såpass dårlige at bil ikke er en god idé. En venn av Beth, ved navn Ngatia, har vært vår designated driver de to siste dagene. Ngatia, Helene og jeg. På en moped. Jadda. Her går det unna. Vi fikk også hilse på Ngatias kone og hans to utrolig vakre barn. Ved siden av mopedkjøringa driver han en liten butikk, og dit ble vi tatt og påspandert brus. Kona hans er 21 år. De har vært gift i fire allerede. Det er mange forskjellige liv man får innblikk i. Noen er fine, andre ikke. Ngatias liv så fint ut.

Vi har i dag hatt siste time med Mumbiene, og jeg fikk et nytt fantastisk brev fra min sytten år gamle nye bestevenn. Jeg håper jeg klarer å finne noen brevvenner til henne, hun er virkelig supersøt og skriver verdens flotteste mest forseggjorte brev. Jeg måtte dessuten - sprut rød i fjeset - synge ”Ja vi elsker” og som gjenytelse fikk vi tradisjonell kenyansk dans og sang. Det viser seg nemlig at Mumbiene har et skikkelig rykte som dyktige sangere og dansere. Det stemte. Helene gjorde et fåfengt forsøk på å filme seansen, men jeg gidder ikke poste det. Av den enkle grunn at det ikke likner på det vi så i det hele tatt.

På alle skolene vi har vært har vi kjørt et opplegg hvor de kan få stille oss spørsmål om hva de vil. For at det ikke skal bli altfor pinlig og flaut har vi også åpnet for at de kan skripe spørsmålene på lapper og gi dem til oss. Sånn at ingen veit hvem som egentlig stilte spørsmålet. Det har funka supert. Det kommer inn spørsmål om alt fra hvordan klimaet er i Norge og Danmark, via hvordan arbeidsforholdene til flyvertinner er og til meget konsise (og litt skremmende) spørsmål som ”What is sex?” Så det der med å få spilt på hele registeret gjelder virkelig her også, altså. Vi må være fleksible med tanke på hvor vi legger oss. Å snakke om karrierer og programmer man kan søke på universitetsnivå på en skole hvor kanskje to elever har universitetet som en reell mulighet, funker liksom ikke. Særlig ikke når de samme elevene ikke veit hva sex er, hvordan man blir gravid eller hvordan HIV smitter. Da må man liksom dekke det mest prekære først, tenker nå vi.

Nå nærmer det seg kveld og i morgen er det ut på farten igjen. Vi skal til Nairobi på en konferanse. Og forhåpentligvis få skværa opp med de i AIESEC-ledelsen. Deretter blir vi, som før nevnt, med de andre danskene tilbake til deres distrikt. Som er enda mer primitivt enn Kirinyaga. Våre danske venner er faktisk de første hvite som har vært der på veldig, veldig lenge og flere barn fra landsbyer i nærheten har gått til deres hus i ens ærend for å se dem. Det finnes et hus med elektrisitet, og det er huset de bor i. Jeg og Helene skal bo i et annet – som angivelig ikke har elektrisitet. Så det blir kanskje sparsomt med blogging, skyping og generell nettaktivitet der.

Jeg er fortsatt å treffe på mobil – og nummeret er stadig det samme + 254 731223858. Noen har fortalt at de har sendt meldinger som ikke kommer frem, men jeg vil bare bekrefte at noen gjør det også altså. Så jeg håper dere ikke slutter å sende dem. De er fine å få.

Nå skal jeg krype inn i lakenposen og ta av sted til Færøyene med Johan Harstad. Tenker på dere alle som en, kjenner litt på savnet, men har det fortsatt flott.

Smask og klask.

Det går dager...

... det går uker. Jeg er tilbake i Murang’a. Sammen med dansken. Vi har hatt en ny undervisningstime i dag – og vi er virkelig popstjerner altså. I dag var det faktisk en som spurte om jeg var rockestjerne. Fnis. I morgen drar Helene og jeg til ”hennes” distrikt. Vi blir der i to dager og gjør ferdig de undervisningstimene hun har avtalt. Så dropper hun prosjektet der. Det er virkelig helt vannvittig hvor dårlig organisert det hele er. De har tatt oss hit midt i eksamenstida og lærerne har virkelig problemer med å vie oss tid – noe jeg har full forståelse for. Og de som har ansvaret for den sentrale administrasjonen i Nairobi følger oss ikke opp. I dag har vi til og med funnet ut at de har tilbakeholdt penger vi har gitt dem. Penger de har lovet at de skal gi vertsfamiliene våre. Det holder jo ikke mål i det hele tatt. Så vi har, høflig men bestemt, sagt at vi skal ha hvert øre tilbake og at vi ikke kommer til å la oss bruke som ansikter for prosjektet. Vi har alle dog opparbeidet et godt forhold til skolene og vertsfamiliene og kommer til å fullføre det vi har avtalt på grunn av dem. For eksempel, siden jeg er i Esther og Anges’ hjemby vil det være dem det går utover hvis prosjektet ikke går bra. Det vil jeg jo på ingen måte være ansvarlig for, så jeg vil gjøre alt for å sette dem i et godt lys. Det har dog ingenting med prosjektet som helhet å gjøre. Vi skal til Nairobi i helgen på en AISEC-samling og der kommer vi til å fortelle dem hvor landet ligger og at vi ikke lenger er å regne som en del av prosjektet. Dette er jo den korte versjonen av en veldig lang og innvikla historie, men dere trenger strengt tatt ikke vite mer. Det som kommer til å skje er altså at vi fullfører (for vårt vedkommende i alle fall) Helenes distrikt i morgen og på onsdag. Så drar vi tilbake og gjør ferdig siste time på Mumbi Girls på torsdag. Deretter blir det Nairobi, konferanse og oppgjør med AIESEC i helga. Neste uke drar vi ut i distriktet til de andre danskene, for der funker det ganske godt. Vi blir der, blir med dem på noen av skolene og kanskje får vi til og med jobbe litt på te-markene der. Det går også rykter om at vi muligens får dratt til Mount Kenya. Det hadde vært knalltøft! Når det igjen nærmer seg helga danskene med oss tilbake hit for å hilde på Agnes og Estherx2. Det har de nemlig veldig lyst til. Både danskene og Estherene og Agnes.

Første uka i august er det grunnlovsvalg her i Kenya. Da er alle skolene stengt og alle er opptatt med det, så vi tenkte vi skulle være turister. Vi håper å få sett Masai Mara, og kanskje til og med dra inn mot Viktoriasjøen. Vi får se hvor lenge pengene rekker. Deretter kommer Helene og jeg og kanskje også Camilla (en av de andre danskene) til å dra tilbake hit til Murang’a. Maria (den siste dansken) drar hjem noen uker før oss. Vi drar tilbake til Murang’a fordi Esther og Agnes har fiksa nye skoler her – strengt tatt uavhengig av prosjektet. Mest fordi de vil at vi skal ha noe å gjøre og fordi det er viktig for dem å ikke tape ansikt i sitt eget distrikt. Vi blir her de to neste ukene av august og jobber. Så er planen å avslutte hele oppholdet med å dra til Mombasa på skikkelig turistferie for å slappe virkelig av og fordøye det hele. Så er det jo plutselig tid til å dra hjem igjen. Det kommer nok til å gå overraskende fort. Jepp. Der har dere timeplanen. Den blir sikkert endret, men vi er i alle fall ikke bundet opp av AIESEC lenger. Det er virkelig ikke deres fortjeneste at dette fortsette å være en fantastisk opplevelse.

For det er det virkelig. Jeg skrev kort om turen til Nyeri og Aberdare. Det var supert. Vi fikk - gjennom en av de som jobbet på stedet vi bodde – tak i en lokal helt med en rusten men funksjonell Land Rover. Han ga oss (etter lange forhandlinger) en svært god pris på en safari. Han var en artig skrue og jeg lovet å fortelle alle vennene mine på internett om ham. Han var veldig opptatt av internett og at han måtte få en web-page for å få bisnissen sin opp på fote. Men han visste egentlig ikke helt hva en web-page var. Uansett, han gav oss en fantastisk opplevelse, selv om vi måtte ta en alvorsprat med ham i forhold til det å drikke og kjøre bil kvelden før vi dro. Det er de nemlig ikke så opptatt av her. Men han tok oss alvorlig og drakk ikke før vi var tilbake fra Safarien. Uansett: det helle var klisjéaktig vakkert: vi fikk sitte på taket av Land Roveren mens han guidet oss rundt. Vi så bavianer, vortesvin, bøfler, masse flotte fugler, antiloper og ikke minst elefanter. Det var veldig kult. En hel flokk. Men unger og alt. Majestetisk er det eneste ordet jeg kommer på. Herregud – jeg kan ikke engang begynne å beskrive det. Det var bare flott. Ja. Vi stopper der.

Vi begynner å bli ganske gode på å ta oss rundt i matatos. Innkasterne prøver selvfølgelig å ta overpris hver gang, men vi møter forberedt og det er ikke mer enn et lite blikk, et skeivt smil og en: no – that is not the price everyone else pays så er vi å regne som locals og blir behandlet deretter. Det vil si at vi stues sammen med altfor mange andre og tar i vei ut på den kenyanske landevei. Ofte etter å ha ventet LENGE. Det er nemlig ikke snakk om faste avgangstider – man kjører når matatoen er full. Går mange av stopper man i en eller annen by på veien og venter der til den er (mer enn) full igjen. Så å si hvor lang tid en tur kommer til å ta er umulig. Rett og slett. Så man legger inn gode marginer og tar med bok, snacks og masse vann. Og bøtter av tålmodighet. Selv om matatoskillsa mine har økt betraktelig klarer jeg ikke helt å venne meg til trafikkreglene her. Eller det er vel strengt tatt den komplette mangelen på trafikkregler jeg ikke klarer å venne meg til. Turen fra Nyeri, via Karatina var som et to timers chickenrace. Dæven ass. Men – det går jo merkverdig bra. Jeg har ikke vært vitne til en eneste ulykke så langt. Håper det kan forbli sånn resten av oppholdet også.

I dag på skolen fikk jeg forresten mitt første spørsmål om homofili. Det kom anonymt. På en lapp. De mista munn og mæle da Helene og jeg kunne fortelle at homofili var både lovlig og rett så akseptert i de skandinaviske landene. Det er jo ulovlig her. Og utenkelig for de fleste. Det merker vi når vi snakker med lærerne også. De tror ikke det finnes homofile blant elevene sine. Selv Esther var skeptisk. Hun mente at homofili ikke var så vanlig her i Kenya. Helene og jeg kunne fortelle henne at det er det nok, men at mange lever i skjul og ikke lever ut følelsene sine av den enkle grunn at det er ulovlig. Det hadde hun nok ikke tenkt på og hun var villig til å modifisere utsagnene noe. Jeg tror dog det er lenge til jeg skal fortelle henne at jeg faktisk er homofil. Det får komme hvis hun noen gang gjør alvor av planene om å komme til Norge. Da må vi nok ta en prat J Dansken min er nå inneforstått med det hele. Det ble litt klønete når vi kom inn i en samtale om det å få barn. Jeg synes liksom det er helt greit å ikke fortelle om min seksualitet, men jeg synes det er vanskelig å lyve om det når jeg blir direkte konfrontert. Så ja. Jeg er delvis outa. Det er litt som en ny tenåringstid.

Nå er det snart tid for middag her i heimen. I dag er det bønner med gulrøtter og løk, ris og chapatti som står på menyen. Nam, nam. Så er det altså en (forhåpentligvis) god nattesøvn som venter før vi drar til Kirinyaga i morgen. Forholdene både der vi skal bo og undervise der, er langt mer primitive enn her. Det blir spennende med en ny opplevelse. Jeg liker at det blir så mange av dem. Og at de er så varierte som de er. Dette er virkelig en dannelsesreise.

For å avslutte med noe helt annet: jeg har funnet ut at dere kan ringe og sende meg så mye sms dere bare vil uten at det koster meg et rødt øre. Det er dere det blir dyrt for. Bare så dere veit det. Har fått fiksa mer stabilt nett også, så jeg logger på Skype så ofte jeg kan. Send meg gjerne en melding på fona om dere tenker å være online på kveldstid – jeg skulle gjerne ha snakket med flere av dere! De kommende dagene blir det dog lite nett. Det er visst ikke særlig med dekning dit vi skal i Kirinyaga. Men ja: jeg er langt mer online enn jeg hadde regnet med å være og ser gjerne kjente fjes. Nå skal jeg gå å hjelpe til med middagen. Over og ut fra tante reisende Marte for denne gang.

Nyeri & Aberdare!

Bare en kjapp oppdatering. Jeg er på plass i Nyeri med danskene og har det godt. Det er dog ikke elektrisitet på vårt hotellrom, så jeg vil ikke få ladet min mac. Men det får jeg nok igjen på søndag. Men ja. Jeg er trygg og har det topp med mine danske venner. Yeee!

I morgen skal vi på safari. Det blir stas. Afrika, paprika!

Edit: Vi har nå vært på safari i Aberdare NP og det var latterlig pent. Herregud for en fin verden vi lever i. Jeg lover å poste flere bilder etterhvert. Selvom de ikke kan gjengi opplevelsen. I det hele tatt. Nyeri er en fin by, men vi merker presset på at vi er hvite langt bedre her enn andre steder, og det er jo litt stressende. Det er mye mer pes ute på gata, men for all del altså, de aller fleste er vennlige. Hotellet vi bor på er et trygt hotell, anbefalt av flere reiseguider bla Lonely Planet. Det har dessuten en restaurant så vi beveger oss bare ikke utenfor hotellet eller restauranten etter mørkets frembrudd. I morgen tar vi tilbake til våre vertsfamilier og da vil jeg få tid til å skrive mer. Men ja: jeg har det fortsatt trygt og godt. Jeg tror dog jeg kommer til å ha behov for å sove i ukesvis når jeg kommer hjem til Norge. Jeg mener; jeg har bare vært her en uke og det er så vilt mange inntrykk å fordøye. Tenk dere seks uker til med dette da?! Dæven ass. Jaja. Dynamikk ville jeg ha - vel dynamikk det får jeg!

Brevet!

Husk: forrige innlegg bør leses før dette!



To ma dear friend Martha (Utenpå det sirlig bretta brevet)

To Martha.

Hae, you may not know me, but am one of the students you have spoken to when you were in Mumbi Girls High Skul. My name is Sarafinah Moffette Mjongoroh. Am 17 years old, tall ,medium size and brown skin. I would first start by saying thank you for sacrifising urself alot. You have travelled a long distance away from home. It has been my pleasure meeting you. I’ve already started admiring your beautiful country the way you talked about it, you made me build a thousand and a million castles in the air. I would kindly ask if you would like to become my penpal. I’ve been longing for this chance and now that I got it with you, hope you’ll appreciate it. Oh! My best hobbies are swimming, skating, golfing and dancing. I would also like to have a penpal of my own age (any sex) but not 20 yrs and above. From Norway. Yipee!!

You may contact me on telephone: (og her er nummeret til både henne, moren hennes og hjemmet hennes)

Or through e-mail: (fulgt av adressen)

Please don’t mind ma mistakes.

”Vashidur” as you said.(Dette er da et forsøk på å lydskrifte vær så god... :)

Chaoo!!

Au revoir!!

Sarafinah Muffette.

Hvor fint er ikke det?! Så altså. Hvis noen av dere der ute har en søster eller kusine eller fetter eller bror eller annen fin søtten/attenåring som vil ha en brevvenn i Kenya - gi lyd da vel?! Jeg har så lyst til å komme tilbake neste uke med en mailadresse/adresse til henne. Agnes var knallfornøyd: "You're already making an impact, Martha!" Shit ass. Dette er kult!

Nok en dag...

... er i ferd med å gli sakte forbi. Det er snart ettermiddag og jeg skal tilbake på skolen for min andre undervisningstime. Enn så lenge er det greit at det ikke er mer enn en time undervisning, for alt annet er også nytt. I dag har jeg for eksempel vasket klær for første gang her. Først kokte jeg vann, lunka det til med kaldtvann, hadde i såpe og lot ting ligge litt i bløt. Så var det i gang med skrubbing og skylling og skrubbing og skylling. Hele seansen tok en times tid og ble gjennomført akkompagnert av kaklende høns og med utsikt over Agnes' lille banan- og maisåker. Altså – jeg har håndvasket før, men ikke alle klærne mine. Og ikke i en sånn setting! Bestemor Esther synes jeg gjorde det hele på en rar måte tror jeg. Hun gestikulerte og instruerte på kikuyu og jeg gjorde som best jeg kunne for å forstå. Det er en festlig liten runddans vi har gående. Hun er en bestemt dame men veldig, veldig søt. Jeg er nok bare snål for henne, men jeg tror hun setter pris på at jeg prøver. Hun ler i alle fall en god del. Og rister på hodet. Jeg svarer som best jeg kan på norsk, og det hele ser sikkert fabelaktig ut fra utsiden. Etter klesvasken var det tid for min første skikkelige dusj siden jeg kom også. Nok en gang – koke vann og lunke det til. Deretter er det inn på det lille badet, hvor det kun er kaldtvann i dusjen. Så er det i gang med nok en tidkrevende seanse. Litt varmtvann fra balja – etterskylling med iskald dusj. Jadda. Men jeg føler meg veldig ren akkurat nå, og det er første gangen siden jeg kom.

Danskene og jeg vurderer å droppe hele Nairobi i helga. Vi MÅ nemlig være der neste helg også. Denne helga er det bare hvis vi vil. Men vi har alle lyst til å gjøre noe annet. Noe i et litt mer skandinavsk tempo. Så vi snakker om å samles i Nyeri i morgen og deretter ta oss inn i Aberdare National Park på lørdag. Kanskje sove et sted hvor vi ikke er fire i en 1.20 seng – noe som er tilfellet hvis det er tilbake til Nairobi. Det blir klarere og klarere at prosjektet vi deltar i ikke er spesielt godt planlagt, og vi vurderer alle å ikke bli tiden ut. I prosjektet altså, ikke i Kenya. Her blir vi nok. Det som er problemet er at det er enda mindre for oss å gjøre etter neste uke. Da stenger nemlig mange av skolene for ferie og eksamener. Det er vel og bra med rolige dager, og for all del; dette er en unik opplevelse. Men seks uker til i en språkforvirra runddans med bestemor var ikke det jeg kom hit for. Ikke danskene heller. Vi er jo alle hyppe på å jobbe, bruke tida her fornuftig. Ikke bare henge ut på det samme stedet, sånn relativt alene. Så vi får se. Som sagt ser jeg frem til å være med dem igjen nå i helga, og få lufta og delt flere erfaringer.

Briten er som før nevnt tilbake i Nairobi og har hevet seg på et annet prosjekt der – som noen av vennene hennes er en del av. Det er langt mer organisert og allerede i dag er hun på plass på en skole i en av Nairobis slummer for å undervise engelsk. Jeg tror også hun er innkvartert et sted med langt høyere standard og det virker som hun er litt gira igjen og det er jo flott! Akkurat innkvarteringen er ikke et problem for meg – men ja: mer jobb hadde unektelig vært fint. Så vi får se hva danskene og jeg får kokt sammen i løpet av helga.

Nå skal klesvasken tas inn og deretter er det bare å rusle bort til skolen og se hva som venter meg der i dag.

SHIT! Dette er ganske vilt! Dynamikk! Fra stille, nærmest stum dag med bestemor til det jeg vel bare kan beskrive som en popstjernetilværelse på skolen. GAWD. I dag har jeg skrevet autografer og fått et fantastisk brev fra en av jentene.
Det brevet skal få sin egen post for det er det fineste brevet jeg noensinne har fått.

Det er tydeligvis ikke kødd at det gjør inntrykk at noen fra utsiden kommer inn med nye perspektiver. Jeg blir dratt i og poka på. Håret mitt er superspennende og tattooen også. Jeg hadde faktisk en ganske lang samtale med rektor på skolen i dag om den. Da jeg forklarte at den var permanent og under huden spurte hun meg hva jeg kom til å gjøre hvis mannen jeg skulle gifte meg med ikke aksepterte den. Jeg svarte at den må han bare akseptere, for den er en del av meg. Aksepterer han det ikke får jeg finne en ny mann. Da lente hun seg godt tilbake i stolen og lo lenge. Det var en utenkelig tanke for henne at jeg hadde en sånn mulighet. For en voksen kvinne. I continue to be amazed. Det er jo et stort problem at selv lærere og ledelse på skolene er underskolert. Og pensum er så gammeldags at det er til å bli gal av. Det er ingen praktisk trening what so ever. Alt er bare pugging. De forberedes jo ikke på et liv i det hele tatt. Jeg glemte for øvrig helt å ta bilder. Det drukna bokstavelig talt i et hav av jenter som dro og halte i meg og ba om autografer. Jøss ass. Igjen. Jøss.

Uansett. Planene for helgen er blitt klarere. Jeg får tilbake dansken min. Jeg håper den løsningen er permanent. Vi er ganske gira på å insistere på det begge to. Det føles så mye behageligere å være to. Selv om jeg føler meg supertrygg her hos Agnes, så er det noe med den lille livlinja tilbake til det som er kjent. Jeg er litt lost uten den. Jeg har jo godt av å være litt lost, det er ikke det, men jeg føler at vi er kastet rett ut på veldig dypt vann sånn med en gang. Om tre/fire uker er jeg sikkert mye tryggere. På alt. Kanskje bare om en uke til også. Men ja: dansken kommer tilbake hit, det samme gjør Esther den yngre. Vi får besøkt den andre skolen jeg visstnok skal på, og så tar dansken og jeg av sted til Nyeri og de to andre danskene. Der satser vi på å være turister med et litt mer skandinavisk tempo. Vi håper på safari i nasjonalparken og kanskje til og med litt eksklusiv innkvartering. Alle danskene bor på langt mer shabby steder enn meg og har nok behov for både vannklossetter og noe å spise som ikke er bare ugali. Ugali er vann og maismel som er kokt og deretter satt til å stivne. Ganske som polenta egentlig. Det er ikke så veldig godt, men utrolig mettende.

Neste ukes pensum blir en utfordring. De som driver prosjektet her har ikke helt tenkt på at utdanningssystemet det vi kommer fra er ganske annerledes enn det kenyanske. De vil nemlig at vi skal undervise om karrieremuligheter. Det er jo helt umulig. Da vi prøvde å forklare dem det ba de oss bare google det kenyanske utdanningssystemet. HAHAHA! For det hjelper. Agnes holdt på å forgå da jeg fortalte henne det. Men hun er en dame som ser muligheter heller enn hindere, og vi snakket lenge om hvordan jeg bare må prøve å se det som en utfordring og ikke et frustrasjonsmoment. Hun er virkelig fabelaktig. Det å være en alenemor med flere karrierer er egentlig ganske imponerende under norske forhold. Å være det her er nærmest umenneskelig. Jeg tror jeg har fått et nytt forbilde. Helt klart. Hun er en superhelt! Jeg har også forstått at selv om Agnes tar sin tro veldig seriøst er hun rett så liberal. Hun er for både familieplanlegging, selvbestemt abort og at man skal lære unge mennesker om sex og prevensjon. Hun er også dødelig seriøs når det kommer til å sørge for at Esther den yngre skal få enda bedre muligheter enn henne. Hun bruker store deler av inntekten sin på Esthers utdanning og det er så fint å se hvor seriøst Esther tar det. Hun er en av de få som driver prosjektet som har snøring. Hun er dog ganske langt ned i hierarkiet, så hun har ikke så mye medbestemmelsesrett. Det er synd – for Esther veit hva hun holder på meg. Dessuten er hun en av de få som tar seg bryet med å si at hun beklager den dårlige organiseringen, og som virkelig jobber for å finne løsninger. De andre legger bare ansvaret over på oss virker det som. Jeg forstår jo at de ikke vil tape ansikt når det kommer til prosjektet, og at de har malt seg inn i norn hjørner. Jeg skulle bare ønske de tenkte mer som Agnes – og så etter mulige løsninger. Typ å droppe et av distriktene og faktisk la dansken og meg være sammen her nå som briten har dratt. Ikke bare droppe dansken alene og be henne finne veien rundt til skolene selv. For ja: det var det de gjorde. Grøss ass. Nei. Det blir fint å få henne tilbake. Igjen: jeg priser meg lykkelig for at jeg er hos Estherene og Agnes. Her er det godt.

Det tar på å spille på hele registeret sånn i løpet av en dag. De rolige formiddagene med gamle Esther, popstjernetilværelsen på skolen og kveldene med de fantastiske samtalene med Agnes mens vi koker middag og ser på den fantastiske såpeserien ”En nombre del Amor”. Det er en italiensk såpe av det virkelig elendige slaget, dubba til kenyaengelsk. Jeg har bare sett den et par kvelder, men er helt inne i storylinen. De viktigste plottene foregår rundt spanske Eniaci, som har røvet med seg den mindreårige Paloma fra en pikeskole (mot hennes onde tante Carlottas vilje) til Madrid for å gifte seg med henne. Nå er de på rømmen, men har nettopp fått nyss om at Palomas snille favoritt-tante Macarena er blitt syk og derfor vil Paloma hjem igjen. Lite vet de om at hun er syk fordi Carlotta har forgiftet henne. De bestemte seg i kveldens episode for å snu, men for å sørge for en skikkelig cliffhanger endte episoden med at Eniaci og Paloma havner i det som ser ut til å bli en stygg bilulykke. OMG!

Så ja. Spille på hele registeret. Man blir trøtt av det. Så nå er det sovings på gang. Agnes vil gjerne vekke meg hver morgen, fordi det er god skikk å ikke forlate huset uten å ha vekket alle. Da kan man nemlig ikke vite om de er friske eller syke. Hun lot meg sove i dag morges, men hun kunne fortelle at da hadde Ester den eldre gitt henne en skikkelig skyllebøtte. Så nå er vi alle enige om at hun vekker meg hver morgen. Så kan jeg bare sove mer hvis alt er vel. Det er en fin skikk synes jeg, og den får meg – om mulig – til å føle meg enda tryggere her.

Så. God natt alle sammen. Eller usiku mwema som vi sier her. Over og ut.

Stille dager i Murang’a Town

Det er den tredje dagen her i Murang’a Town. Om få timer skal jeg ha min første undervisningstime på Mumbi Girls High School. Vi har prøvd å få litt klarere svar fra de som styrer prosjektet rundt hva ”Life Skills” egentlig er. Det beste svaret vi har fått så langt er: ”You know – skills they need for life”. Etter litt googling og insistering på klarere retningslinjer har det kommet frem at det virkelig er snakk om ganske basic things. Vi skal snakke om det å være bevisste på at man er individer og ikke bukke under for gruppepress. Vi skal gi dem enkle verktøy med tanke på studieteknikker og måter å tilegne seg kunnskap på. Dessuten skal vi undervise i enkel IKT, typ bruk av mobiltelefoner, internett og tekstbehandling. Det er også et mål å introdusere dem til sosiale medier. På noen av stedene er det også snakk om undervisning med tanke på HIV/AIDS problematikk og generell seksualundervisning. Jeg er mer komfortabel med de delene av pensumet som er konkrete – typ IKT og studieteknikker og seksualundervisingen. Når det kommer til det som handler om selvbevissthet og fremtidsmuligheter synes jeg det hele unektelig føles ganske hyklersk. Det å komme hit som veldig privilegert og snakke til relativt fattige kenyanere om selvtillitt og mestring og troen på seg selv. Det er rart. Men alle her insisterer på at det vil falle i god jord. Bare det at det kommer noen utenfra med et helt nytt perspektiv på ting, er inspirerende får vi høre. Så jeg får svelge unna det hyklerske bismaken og satse på at de har rett.

I dag tror jeg at jeg skal snakke litt om Norge, hvordan jeg havnet her i Kenya og hvorfor jeg ønsker å være her. De elevene vi underviser er alle i det som kalles tredje og fjerde form, det vi si de siste årene på High School og skal (forhåpentligvis) om et år eller to begynne på College eller Universitet. For å få det til må de imidlertid ha relativt gode karakterer. Det er visst her vi kommer inn. Vi skal inspirere dem til å jobbe hardere og mer fokusert, sånn at de kan nå det målet. Det er visst også ganske vanlig at den gjengse skoleelev ikke har peiling på hvilke muligheter de faktisk har. Mange tror at de eneste yrkene som finnes er typ lege/sykepleier, lærer og nonne/prest. Når de ikke kan/har lyst til å bli en av de tingene er det vanlig (særlig for jenter) å bare gifte seg, starte familie og drive med jordbruk. Et av målene de som har startet prosjektet har er at vi skal klare å spre mer informasjon om at det finnes et utall av andre utdanningsmuligheter også her i Kenya. Så er det jo snakk om å da knytte disse ulike tingene sammen. Få dem til å bruke mobil og internett og sosiale medier aktivt slik at de kan finne ut for eksempel hvilke muligheter som finnes på de lokale universitetene.

Vel. Det var i alle fall planen. Det er nå langt senere på dagen. Faktisk har det blitt kveld, og min første undervisningstime er gjennomført. Til å begynne med synes de nok jeg var bare rar og snakket om snåle ting. Så jeg la litt om. Fikk dem til å stille spørsmål. Da var de raskt på gli. Hvordan er det i Norge? Utdanning? Det politiske systemet? Hvordan er menneskene? Er alle rare og røde og prikkete sånn som meg? Og hvordan er skolene? Lærerne? Guttene. Og vips var vi ved kjernen. Det forsto læreren også, så i morgen kaster vi visst litt av det tullete pensumet på båten for å snakke mer om forhold, sex og prevensjon. Jeg var litt redd for at det skulle komme en katolsk veto mot det med prevensjon – men heldigvis ikke. De var all opp for at jeg skulle snakke mer om det. Jeg er glad til. Dette er jeg jo komfortabel med. Så nå gleder jeg meg mest til i morgen.

De to andre ble sendt videre i dag. Det vil si, for briten ble det bare nok en mellomlanding. Hun fiksa ikke latrinen og de primitive forholdene og insisterte på å bli med tilbake til Nairobi. Dessuten er det litt kaos i prosjektet generelt. De lokale organisatorene har ikke helt tenkt på at vi er midt i eksamenstid – så skolene er noe motvillige til å plutselig bruke masse tid på oss. Det er jo sånne ting vi skandinaver regner med at er avklart – men tydeligvis ikke. Ikke at jeg skal skjære alle kenyanere over en kam heller. Agnes er også litt oppgitt. Hun synes ikke datteren og de andre har planlagt så godt, men hun elsker å ha besøk og sier jeg kan være her så lenge jeg vil så alt ordner seg jo.

I helgen er det dog tilbake til Nairobi. Jeg veit ikke helt hva vi skal forvente der, men det er visst noen møter og fester og det hele så det er bare å møte opp. Dessuten gleder jeg meg til å se resten av danskene igjen. Vi holder kontakt pr mobil og Skype (når det lar seg gjøre) men det er jo så mye som skjer at det blir fint å få snakka om det face to face. Jeg gleder meg ikke så mye til det som blir min første matato tur alene. Matato er en minibuss. Det er liksom greit nok, men de har ikke så mye trafikkregler i Kenya så jeg synes det er litt scary. Men det har gått veldig bra so far så vi satser på at det fortsetter på den måten. Veiene her ute i provinsene er av en eller annen grunn dessuten mye bedre enn inne i selve Nairobi, så man føler ikke like mye på dødsangsten. Turen inn til Nairobi tar ca halvannen time. I følge kenyanerne. Det betyr kanskje tre timer. Igjen: tid er relativt, altså. I dag skulle Helene og Homaria hentes klokken tolv. Helene og jeg gjettet på at de kom til å være her typ klokka to. De kom halv fire. Hakuna Matata.

De to foregående nettene har jeg delt rom med bestemor. Helene og Homaria har sovet på det som nå er mitt rom. Så selv om jeg har hatt egen seng de to siste nettene, er dette den første natta på eget rom siden jeg kom. Nå ligger jeg under myggnettet, i min egen 1.20 seng og hører på sikadene og satser på å sove som et barn. I går brukte jeg lang tid på å sovne, og da jeg var like ved å gjøre det ble jeg røska ut av slumringa av panisk gråtlatter fra Homaria og Helene. De lå i mørket inne på sitt rom og hadde hørt en lyd de ikke kunne identifisere. Ingen av dem turte å stå opp og skru på lyset for å finne ut hva det var. Jeg måtte komme to the rescue med lommelykt og alt. Lyden viste seg å være en kakerlakk av den enorme typen og jeg endte opp med å måtte være bøddel også.

Og sånn går nu dagan her på bygda.

Jeg skal prøve å få tatt noen bilder på skolen i morgen så jeg har noe mer å vise dere. Også håper jeg å treffe mange av dere online i løpet av helga. I Nairobi er det langt mer stabil dekning, og jeg skal få bytta ut mitt begrensede mobile bredbånd, med et med ubegrensa datatrafikk. Da er jeg good to og. Savner dere og tenker på dere, til tross for at dette bare fortsetter å være rett så magisk.

Lille, store verden :)

Selv om jeg er på landsbygda i Kenya har jeg nett. Verden er rar sånn. En av tingene vi skal lære bort er det å bruke internett, så da må vi jo være koblet opp. Nettet er dog litt ustabilt, men det skal vi visst fikse i Nairobi i helgen.

Uansett: Tenkte jeg bare skulle opplyse om at jeg er å finne både på Skype (som prekemarte) og på følgende mobilnummer +254 731 22 3858. Det er dyrt å ringe, men jeg tar mer enn gjerne imot en sms eller to hvis dere har noe fint å fortelle.

Jeg har i alle fall masse å fortelle, men det er litt vanskelig å finne ord. Jeg føler at alt jeg prøver å skrive ned hørs klønete ut. Det holder liksom ikke. Men jeg kommer til å prøve. Som jeg sa i går: på et eller annet vis og et eller annet sted må alle inntrykkene nedtegnes.

I dag har vi vært og hilst på rektor på en av skolene jeg skal undervise på. Det er en katolsk jenteskole og jeg føler at noen av de tingene de har bedt oss snakke om ikke akkurat er passende. Det er vanskelig å vite, og jeg tror ikke helt kenyanerne forstår hvor lite vi egentlig vet om utdanningssystemet her i landet, og at det er veldig ulikt vårt. Å komme hit å snakke om muligheter og arbeidsmoral føles unektelig ganske hyklersk. Men de mener at bare det at det kommer en fra den vestlige verden er inspirasjon nok. Jeg vet ikke om jeg er enig og grugleder meg til det som kommer til å være min føste undervisningstime i morgen. Jeg har nemlig fått veldig få retningslinjer å følge - så jeg får bare go with the flow. Gaak! Men dynamisk er det unektelig, så jeg får jo det jeg har bedt om.

Helene og Homaria (briten) er fortsatt her, men planen er visst at de skal videre i morgen. Vi har dog forstått at det sjelden blir som planlagt, så vi venter og ser. Jeg håper strengt tatt de blir, sånn at vi kan ta den første timen sammen. Men altså; hakuna matata.

Vi har i dag tilbragt et par timer i stillhet sammen med bestemor Esther mens vi renset erter. Det er ganske utrolig og ubeskrivelig fint. Vi kan ikke forstå et ord av hva hun sier, men hun er bare blid og synes vi er kjemperare. Agnes' mat er fortsatt fantastisk og i dag har vi spist kokte grønne bananer. Det smaker som litt seige, og veldig gode poteter. Jeg skal definitivt prøve å lage det når jeg kommer hjem.

Nå går batteriet mitt straks tomt, så jeg avslutter og satser på en ny update i morgen. Send meg gjerne en mail om hvordan ting er hjemme. Det er fint å være connected. Savner dere, men har det magisk.

Livet ass. Det er rett så flott!

Dynamikk og dannelse...

Phui. Jeg ville ha dynamikk – jeg får dynamikk. Nå har jeg vært her i hva – tre døgn? Tid er relativt. Det er helt klart. Fire dansker, en nordmann og en bona fied London City girl var nok en stor overraskelse for våre kenyanske venner. Vi kom litt brått på, for å si det sånn. Både vi og vårt behov for tidsplaner, faste måltider, avtaler og klare beskjeder. Det har vært tre døgn med rimelig komplett kulturkræsj, men det begynner å gå seg til for oss alle. Alle er jo med på dette med samme innstilling: man er her for å oppleve noe nytt.

Vi har tilbrakt helgen i Nairobi City. Som jeg skrev i forrige bloggpost var det første døgnet latterlig hektisk. Det ble dessuten insistert på at vi den første kvelden måtte på nattklubb og danse helt til klokken seks. Og da mener jeg insistering på det nivået at man faktisk fysisk blir tvunget med. Jeg er ikke verken vant til - eller glad i - å bli fortalt hva jeg skal/ikke skal/kan og ikke kan og ga svært motvillig etter. Sånn ca halv tre svikta kroppen min helt. Mangel på både mat og søvn gjorde seg gjeldende og jeg måtte insistere på å bli tatt hjem. Kenyanere er ikke så gode på å forstå ordet sliten. Det er man bare ikke. Men heldigvis forstår dansker det, så vi kom da hjem. Der fikk vi ca to timer ”søvn” på vår lille fjerdedel av 1.20 madrassen før vi ble vekket med beskjeden om at noen av oss allerede da skulle dra. Jeg er veldig glad det ikke var meg. To av danskene ble imidlertid sendt av gårde, og vips var vi bare to igjen i senga. Det førte til flere timer med langt mer behagelig søvn. Etterfulgt av en frokost bestående av mer enn bare te var jeg plutselig et nytt menneske og klar til å takle det meste.

Søndag gikk med til litt mer orientering om hva vi faktisk skal, men det blir stadig mer tydelig at prosjektet her ikke er ferdig planlagt. Det er dog noe jeg lett kan relatere meg til, da prosjekter i Norge sjelden går helt som de skal de heller.

Vi ble deretter shippa videre til neste midlertidige tilholdssted; nemlig hjemme hos moren til Samora, som er en av prosjektlederne her. Alle stedene vi blir tatt til blir beskrevet som privilegerte hjem. I større eller mindre grad, først og fremst i større. Uansett hvor mye jeg har tenkt at jeg har vært forberedt på lavere standarder, er det utrolig hvor store forskjellene er. Primitivt får en ny betydning for meg. Og kreativt. Det er så mange kreative løsninger. På elektriske koblinger, vanninntak, soveløsninger og ikke minst på hvordan man lever helt komplette og flotte liv uten noe særlig av det overnevnte. Jeg suger dog inn inntrykkene, og må helt ærlig si at jeg nyter det.

For min nye britiske venninne er dog sjokket komplett. Hun er 21 og bor til vanlig hjemme hos moren sin. Moren ringer hver dag. Hun har dessuten kun vært utenfor London by en gang – har aldri sett en ku, eller noen som helst andre levende dyr for den saks skyld. Hun er muslim og har i tillegg matallergi, et antall fobier og ankom Nairobi med tre enorme kofferter hvorav typ en var full av høyhelte sko. De tre koffertene var for øvrig pakket av moren. Hun sliter med andre ord med alt. Med mat, med kultur, med å tilpasse seg generelt. Til sammenlikning føler jeg med totalt forberedt. Ja – det er flust av nye inntrykk også for meg, men jeg visste da virkelig at jeg kom til noe som var helt annerledes enn mitt vanlige liv – og det er jo hele poenget. Men… hun er fortsatt med da og det skal hun ha respekt for, dog jeg tror hennes møte med latrinen på stedet der hun skal tilbringe mest tid, nok kommer til å frike henne ut komplett. Som jeg sa til henne tidligere i dag – jeg tror faktisk det er du som er det største kultutsjokket for meg så langt. Jeg har virkelig aldri møtt noen som har levd et så beskytta liv. Ever. Men hun er herlig naiv, og på et merkelig vis ganske så søt. Så jeg liker henne. Godt.

Det viser seg forresten at jeg måtte til Afrika for å gidde å se en hel fotballkamp. Som de fleste vet var det VM-finale i går. Helene, den av danskene jeg var vært mest med siden hun ikke ble røvet av gårde den første natta, og jeg ble tatt med til K1 og hot damn – det var gøy!! Samora og kjæresten hennes Chris (han med den svette x-box leiligheten) tok oss med. K1 er et stort uteområde hvor de viser sportsbegivenheter på storskjermer. Massevis at telt, matboder, små hus og barer. Det var tusenvis av mennesker der og en helt ubeskrivelig stemning – og let me tell you: vuvuzela, altså. Jeez for noe bråk! Det er enda jævligere live. Siden jeg ikke kan noe som helst om fotball, lot jeg med instruere av Chris og endte opp med å heie på Nederland. Jeg ble faktisk så revet med av den eggende stemningen at jeg kjente skuffelsen ganske dypt når jeg innså at tapet var et faktum. Jeg tror kanskje jeg skal begynne å like fotball fra nå av. Men bare kanskje.

Det er nå mandag kveld og jeg er på stedet der jeg kommer til å tilbringe det meste av de kommende ukene. Murang’a. Her skal jeg bo hjemme hos Agnes, som er moren til Esther, en av de andre studentene som leder prosjektet. Hun er verdens søteste og snilleste og jeg føler meg utrolig velkommen. Esther går på skole i Nairobi og kommer ikke til å være her – så det er meg. Alene. Med Agnes og moren hennes. Som er nitti-noe gammel, tilnærmet døv og kun kommuniserer på Kikuyu. I dag og i morgen er briten og Helene med meg, men så reiser de videre og jeg blir igjen. Det er både fint og litt skummelt. Men mest fint. Jeg kommer til å tilbringe mye tid alene med bestemor, siden Agnes er på jobb. Det blir nok nytt for oss begge.

Huset til Agnes er dessuten det mest luksuriøse vi har vært i frem til nå. Hun har hele tre soverom. Et til seg selv, et til bestemor og et som er Esther sitt. Eller i de neste ukene; mitt. Hun har dessuten innlagt elektrisitet, en form for dusj, og vannklosset. Ute i hagen står det fire høner og et par haner i bur, hun gror sine egne grønnsaker og er dessuten lærer på en av de lokale skolene. Hun leier også ut hus og er en fantastisk grepa dame. Agnes er dog, som veldig mange andre kenyanere dypt religiøs. Jeg er nå derfor både heterofil og protestant. Det er enklere sånn. Det er jeg strengt ovenfor alle de andre også. Igjen: det er enklere sånn. Og egentlig ganske deilig. Det er lite privatliv her. Man er sammen hele tiden. Og deler alt. Så det er sånn sett veldig fint å vite at man har noe for seg selv. Skjønner dere?

Det jeg har rukket å se av Murang’a så langt er utrolig vakkert. Lufta er helt annerledes enn inne i Nairobi. Den fyller deg faktisk med ro og velvære. Jeg tuller ikke – det er helt magisk. Jeg kjenner at helgas stress allerede er i ferd med å forlate kroppen. Jeg er god og mett etter å ha spist Agnes’ fantastiske mat og skal snart krype under myggnettet for min første natt i Afrika i en egen seng. I morgen skal vi bli vist rundt. Vi skal besøke skolene jeg skal være på, og antagelig møte enda et knippe av fantastisk gjestfrie mennesker.

Vi vekker mye oppmerksomhet, hvor enn vi går. Det er intenst, men jeg begynner å venne meg til det hele. Det er dog ikke så lett å innse at man er ytterst eksotisk. Det flommer ikke akkurat over atv hvithudede rødhåringer med store tattos her i Kenya og det får jeg både høre og ikke minst merke rent fysisk.

Selv om vi er ganske langt ute på bygda er vi alle kitta ut med mobiler og mobilt bredbånd. Dekningen er dog varierende, så Skype er ikke så lett som jeg hadde håpet - men det blir kanskje fiksa i løpet av uka. Jeg skriver dette i word, og skal gjøre et forsøk på å publisere det etterpå – eller kanskje i morgen. Helene og jeg sitter stumme på hver vår sofa og taster i takt. Alle andre har lagt seg. Jeg bare kjenner at jeg er så full av inntrykk at de må tegnes ned et sted. Foreviges. Både for at de ikke skal glemmes, og for at jeg skal ha plass til nye. For de kommer hele tiden. Og sånn kommer det nok til å være helt til jeg er hjemme igjen!

Det blir mye tekst for dere. Det er bare fordi det skjer så mye! Håper dere synes det er spennende å lese. Fint med et og annet livstegn hjemmefra, dog det koster en del både å ringe, sende og motta sms. Men then again: jeg er nok den rikeste her. Av alle. Kanskje bortsett fra briten – hun har nok holdne foreldre som fortsatt forsørger henne. My point beeing: jeg har råd. Så send gjerne en sms om dere plutselig savner meg litt ekstra. Jeg poster mitt kenyanske nummer i neste blogg innlegg!

Jeg tenker på dere alle og savner å kunne dele dette mer direkte. Men jeg nyter det. Det nye. Det skumle. Det triste. Det intense. Egentlig alt. Jeg føler dannelsen formelig flommer over meg. Sov godt.